Paul Weller – «66»
(Solid Bond/Polydor, 2024)
The Modfather feirer 66-årsdagen med nytt solostudioalbum.
Det er ikke bare et tosifret antall soloalbum den engelske nestoren Paul Weller har levert siden karrierestarten på 70-tallet. Mannen som har vært en sentral skikkelse innen britisk musikk i et par generasjoner; både som frontmann i rocketrioen The Jam fram til 1982, og deretter i spann med Mick Talbot i The Style Council fra 1983 til 1989, har levert kvalitetslåter på løpende bånd. Hans musikalske reise fortsatte med den selvtitulerte solodebuten i 1992 etterfulgt av knallskiva «Wild Wood» og «Stanley Road». Omtrent tretti år senere er altså Weller, også kalt The Modfather, ute med sitt 17. solostudioalbum, og denne gangen oppsummerer han på en måte stilmessig hele sin karriere.
Gjennom en rekke sjangere fra mod-revival, alternativ poprock til blue-eyed soul har Paul Weller her nærmest rekapitulert sin musikalske reise på ett og samme album uten at det faktisk er et samlealbum. For «66» er altså et helt vanlig studioalbum med splitter nye låter. Vel, helt vanlig er det likevel ikke, for igjen viser Weller sin evne til å eksperimentere med ulike lydbilder. I tillegg har han fått med seg flere bidragsytere som blant annet Oasis-storebror Noel Gallagher på låta «Jumble Queen», samt Primal Screams Bobby Gillespie, Suggs fra Madness, Richard Hawley, og til og med den godeste Dr. Robert fra 80-tallsgjengen The Blow Monkeys på andre låter. Disse og enda flere medhjelpere har gitt inspirasjon til ekstra variert lyd. Fellesnevneren er selvsagt at låtene fortsatt er melodiøse.
«66» begynner med «Ship Of Fools» som kjapt drar tankene i retning av det første The Style Council holdt på med på «Café Bleu». Dette er kanskje enda mer blue eyed-soul enn hva den 40 år gamle skiva var med sin behagelige jazzy soulpop, men denne låta ville sannsynligvis fått plass der. At Graham McPherson, bedre kjent som Suggs, har hatt sine medvirkende Madness-hender her, overrasker nok litt om man bare isolerer ham til ska pop, men dette er en bra start.
«Nothing» viser seg også å være i denne kategorien, men med enkelte blåsere og deilig moog, kjennes også følelsen av den tidligste delen av solokarrieren. «Singelen «Rise Up Singing» er en strålende poplåt, nesten på Burt Bacharachs easy listening-nivå, men Paul Weller har fortsatt en slags heshet i stemmen som gjør den noe mer edgy selv om arrangementene lyser stettglass og veldressert orkester i bakgrunnen. Og lurte du tidligere på hvor The Blow Monkeys-referansen kom inn, skjønner du det sikkert nå når denne låta markerer halvspilt skive.
«Soul Wandering» har mer rockedriv, men er egentlig en midtempo-låt hvor Weller har fått massert inn Bobby Gillespies touch av både blåsere, gitarer og soul- og gospelkoring. Det ligger en liten avartblanding av «Rocks» og «Movin’ On Up» i kulissene her. Låter som «Flying Fish» og «Sleepy Hollow» er også verdt å høre på. Førstnevnte har til og med en dose discobeat i seg, og det funker finfint med omkringliggende rockeelementer. Sistnevnte høres ut som om Paul Weller er faren til Josh Rouse, og det er ikke det verste som kan skje, sånn rent låtmessig. Tolvte og siste låt, «Burn Out», gir skiva nesten en Pink Floydsk avslutning.
Albumet «66» viser Paul Wellers stadige kreativitet og vilje til å utforske forskjellige musikalske landskaper samtidig som han holder fast ved sine røtter. Det er dog mindre av The Jam og mer av The Style Council og solo-Weller her, men innslag fra hele karrieren gjør seg gjeldende likevel. På et tidlig tidspunkt mente flere at Arctic Monkeys’ frontfigur Alex Turner var «den nye Paul Weller», men på visse områder minner en aldrende Paul Weller nå om noe Alex Turners The Last Shadow Puppets, eller Arctic Monkeys har laget i senere tid. Uansett hvilke merkelapper man velger å sette på Paul Weller, er «66» akkurat så behagelig som voksen poprock skal være med litt soul, orkestrering med strykere og blåsere i lett easy listening-pakke, samt bruk av elektroniske lag. The Modfather står nok ikke i front for nok en gjenoppliving av mod-bevegelsen, men han lager fremdeles veldig fine låter som fungerer like godt i dagens moderne samfunn som i tidligere tider. «66» lever greit opp til Paul Wellers renommé, og selv vil han alltid være betraktet som en viktig personlighet i populærmusikkens verden.