Jojo, Yaya

Yaya Beys nyeste album, «Ten Fold», gjør en slags dreining fordi dette er hennes første album uten et spesifikt tema. Dette virker mer som en betraktning av livsfaser hvor forandringer stadig skjer. Den frittalende neo soul-artisten er likevel tilbake i manesjen hvor historier om hendelser som påvirker livet, smeltes sammen med elementer av soul, jazz, hip-hop, trip-hop og trap. Språket er fremdeles eksplisitt, og Bey synes tidvis å være svært god venn med f**k-ordet selv om atmosfæren er rimelig avslappet. Den musikalske vibben fortsetter for så vidt der forgjengeren «Remember Your North Star» sluttet, men fortellingene virker mer personlige enn tidligere. Dette kan selvsagt ha noe med at låtskrivingen bærer preg av både tap, bearbeiding og håp. Bey gjør også grep for å underbygge dette. Eksempelvis benyttes opptak av hennes avdøde far, rapperen Grand Daddy I.U. Mannen som også var medlem av Juice Crew døde høsten 2022. Samplingen av hans stemme på «So Fantastic» tilfører derfor en viss emosjonell dybde til musikken.

«Ten Fold» er 16 låter lang, men disse er egentlig ikke så lange. De er små beretninger som framstår som koordinater i egen livssyklus. Og selv om «Ten Fold» ikke når det samme nivået som «Remember Your North Star», er det like fullt et album som flyter ganske bra med lett sjangeroverskridende stil. I motsetning til den forrige skiva, som observerte omverden utenfra med relasjonelle og samfunnsmessige utfordringer, fokuserer «Ten Fold» mer på Beys indre kamp og private opplevelser, som sorg og eksistensielle bekymringer. Allikevel har hun en fascinerende evne til å behandle mørkere temaer med en naturlig eleganse. Det er noe med skildringene hennes som gjør at man fester seg ved hennes musikk selv om det ikke alltid er melodiene som utmerker seg. Det kjennes uansett som at Yaya Bey har klart å sementere sin egen R&B-stil samtidig som hun virker å være på kontinuerlig leting etter nye innfallsvinkler.  

Gode bassganger er det stort sett gjennom hele skiva, og når åpningslåta «Crying Through My Teeth» har gjort sitt, kjennes trip-hop-rytmene og bassen godt på «The Evidence». Det meste foregår i ganske rolig tempo, og selv om Bey skrur opp et lite hakk med «Sir Princess Bad Bitch», er dette fortsatt relativt nedpå. Singelen «Chasing The Bus» skal visstnok ha en tvetydighet hvor den ene vinklingen handler om kjærlighetskvaler i et forhold som virker stillestående og at man føler seg tatt for gitt. Derfor manes det til å ta grep hvis relasjonen blir utilfredsstillende. En annen vinkling er at dette forholdet er en metafor for hvordan Bey enkelte ganger føler seg i musikkbransjen. Låta er en påminnelse om å fri seg fra bindingene om man ikke har det bra.

Funky «All Around Los Angeles», og da særlig reggae-inspirerte «Slow Dancing In The Kitchen» er to låter man kan ha med på en sommerlig spilleliste, mens «Carl Thomas Sliding Down The Wall» nesten minner om en soula Portishead-låt med slapp slap-hand-bass. Med avslutningen «Let Go» fader skiva rolig ut. Det er ingen tvil om at Yaya Bey som historieforteller har kunstnerisk integritet, men «Ten Fold» kunne trengt flere toppnivåer som lytteren kunne grepet fatt i. Joda, man kan fortsatt trekke linjer til Cleo Sol, Little Simz, Sault, Sudan Archives og Erykah Badu, men denne gangen blir albumet, tross sine korte låter, nesten for langtekkelig. Produksjonen er, som allerede nevnt, upåklagelig med godt ivaretatte detaljer, men det hjelper liksom ikke helt. Sammenliknet med utgivelsen fra 2022, er «Ten Fold» dessverre en redusert lytteopplevelse. På et lounge-aktig utested vil denne musikken selvsagt fungere OK fordi den skaper en passe chill overflatestemning, men hjemme må man bruke en del tid om man vil forsøke å skille ut enkeltlåter. Dette låter greit nok, men Yaya Bey kan mye bedre.