Minnebokas melodivri

The Lemon Twigs’ nyeste album «A Dream Is All We Know» kom, med et par dagers avvik, akkurat ett år etter forgjengeren «Everything Harmony», og de fortsetter i nøyaktig samme spor som tidligere. Her er fortsatt sukkersøte harmonier preget av overveldende arrangementer i 60-70-tallsstil. Brødreduoen Brian og Michael D’Addario opprettholder sin retro-fascinasjon og bygger videre på plattformen som The Beatles og The Beach Boys fundamenterte en gang i tiden. Brødrenes vokale prestasjoner og deres multiinstrumentelle ferdigheter gjør at de bør regnes med når fortidens arv skal forvaltes og formidles, om enn på deres egne premisser. The Lemon Twigs skaper fremdeles fengende og komplekse melodier gjennom både gjenkjennelige solskinnskomposisjoner og kreative pop-hooks. Skulle man tatt hele assosiasjonsrekka her, måtte en svær bøtte fylt med pop-, soft- og glamrock-artister ramses opp. Noen av dem får vi dog nevne.

For å benytte mer moderne terminologi, har disse newyorkerne etablert en musikalsk kunstform som blander powerpop, art pop og jangle pop som tar oss med på en reise tilbake til tiden da faren til albumets medprodusent Sean Ono Lennon herjet med sine Liverpool-kompiser og spilte popmusikktennis med Wilson-brødrene i USA. «A Dream Is All We Know» er i prinsippet et glampop-kjede i tolv deler som innledes med førstesingelen «My Golden Years», og allerede her er The Beach Boys-vendingene på plass. Låt nummer to «They Don’t Know How To Fall In Place» er også en singel, og her synes det å være en anelse av The Foundations «Baby, Now That I’ve Found You», men deretter durer D’Addario-gutta av gårde i en helt annen retning. Med en liten pronomenendring er «A Dream Is All I Know» like fullt tittelsporet, og det låter som et søtladent MGP-innslag fra 70-tallet i kombinasjon med Todd Rundgren. «Ember Days» og «Peppermint Roses» er ganske forskjellige, men begge virker som The Beatles-wannabe-låter, og doo-wop-låta «In The Eyes Of The Girl» er en typisk radiosviske.

«How Can I Love Her More» er fjerde og foreløpig siste single, og det er bare å plukke fra ovennevnte referanseliste og kombinere selv. Sikt deg inn på artister fra 60-tallfenomenet The British Invasion og spe på med en Eurovision-sang fra tiåret etter, hvor jordfarger og dresser med sleng i både buksebein og jakkekrager var altoppslukende, og saks, kam og speil var fullstendig fraværende, og du treffer den musikalske blinken rimelig greit. Noen vil sikkert si at det er en god balanse mellom det nostalgiske og det nyskapende, men faktum er at ingenting her er nyskapende. Dette er, som så mange ganger før, en skive som kunne vært utgitt for seksti år siden, men det kan faktisk hende at nettopp dette albumet ville blitt stående igjen som en klassiker, om det hadde kommet ut på den tiden. I dag framstår «A Dream Is All We Know» mest som et relativt godt håndverk basert på fordums storheters kreative univers. Det er ikke noe galt i det, og de skal ha for en frisk avslutning med «Rock On (Over And Over)», hvor 50-tallets rock leker med 70-tallets glamrock med blåsere, piano, koring og T-Rex-gitarkomp.

«A Dream Is All We Know» er en nostalgi-trip som bør appellere til folk i generasjoner fra Baby Boomers til både Generation X og Y, og kanskje også tidlig Z. I hvert fall om de er retrolyttende musikknerder. Alpha-kidsa tror jeg gir blanke i det meste av dette. Albumet er uansett et resultat av brødrene D’Addarios dyktighet, og igjen viser de at de behersker kunsten å rappe lydbilder med griskhet og foredle med friskhet. Dette er ikke alkymi, men The Lemon Twigs har en egen evne til å fange lytterens oppmerksomhet likevel. «A Dream Is All We Know» er en fin invitasjon til å oppdage musikkhistoriske referanser, og muligens stimulere til ytterligere nysgjerrighet hva gjelder gamle skatter som fortjener å bli hørt om igjen. Det har i alle fall Z-generasjonens The Lemon Twigs gjort.