Full kontroll

St. Vincent, eller Anne Erin Clark som hun egentlig heter, har etablert seg innen art pop-segmentet med synth og elektroniske rariteter. Clarks tilnærming til gitarspill, melodiske finesse og tidvise forkjærlighet for vreng i lydbildet, har gitt henne et distinkt uttrykk. Dama fra Oklahoma begynte sitt musikalske eventyr med det særs ekstravagante rockekoret The Polyphonic Spree. Her var hun både gitarist og keyboardist, og selvsagt også korist. Deretter tok hun nye steg og ble en tid med i Sufjan Stevens’ turnéensemble, før hun i 2006 ville stå på helt egne ben som artisten St. Vincent. Året etter debuterte hun med albumet «Marry Me». Hun fulgte opp en god start med påfølgende godbiter som «Actor» og «Strange Mercy», samt at hun samarbeidet med Talking Heads-sjefen David Byrne på albumet «Love This Giant». Tross disse solide utgivelsene, var det St. Vincents fjerde og selvtitulerte soloalbum fra 2014 som åpnet bransjedørene ordentlig med blant annet singelen «Prince Johnny». Det er ti år siden nå, og med «Masseduction» og to remiksalbumer på kjøpet, nærmer vi oss nåtid. Der forrige skive «Daddy’s Home» var inspirert av 70-tallet med småpsykedelisk lounge-pop, vender St. Vincent nå tilbake til utgangspunktet med årets «All Born Screaming».

Annie Clark har alltid visst at hun skulle gi ut et album med nettopp denne tittelen, men ikke helt når det skulle skje. Nå er det ikke lenger noen tvil, for her er den altså. Tidligere har St. Vincent jobbet med produsent Jack Antonoff, hvis CV er ganske så god når det kommer til å produsere kvinnelige artister. Hans samarbeid med eksempelvis Lana del Rey, Sia, Florence + The Machine og Taylor Swift har vært suksessfulle. Senest var han involvert i produksjonsteamet på Swifts nylig utgitte «The Tortured Poets Department». Med studiotid på St. Vincents to foregående album, lå det til rette for et hat trick, men der intervenerte St. Vincent det hele ved å ta kommandoen over både spaker og mikrofoner selv.  Og det har hun gjort med bravur. Skiva innledes med kule «Hell Is Near» som har en deilig produksjonsvarme man normalt bare klarer å skape i et analogt retrostudio. Sånn sett skulle man nesten tro at hun ikke hadde forlatt «Daddy’s Home» likevel.

Det er ti låter på dette albumet, men noe snurr må påpekes. Spenningen på «Reckless» bygger seg opp fra lett intetsigende til bra intensitet, men singlene «Flea» og «Broken Man» kan man gjerne diskutere. Særlig sistnevnte. En tredje single, «Big Time Nothing», er derimot et spennende stykke arbeid. Dette er som om U.S. Girls har stupt inn i filmmusikken til en vilkårlig actionkomedie fra 80-tallet, for her er det flere småfunky saker innbakt i synth og tøyseteatralske repetisjoner av tittelen mot slutten. «Violent Times» fortsetter på synth-bølgen, og her er St. Vincent tilbake i sitt ess. Det er sensuell vokal, fyldig synth i rytmene, blåsere og nærmest fransk filmatisk dramaturgi. Hun holder på å dra dette litt for langt, men klarer så vidt å avslutte låta i tide. Denne er av en slik art at så lenge man holder seg under fire minutter har den livets rett. «So Many Planets» holder greit mål med sitt 70-tallseksperimentelle virvar, og tittellåta hvor Cate Le Bon bidrar, er et musikalsk sammensurium av sjangere for interesserte lyttere med en dose tålmodighet. Høydepunktet er «Sweetest Fruit», og dette smaker godt. Nyt desserten når St. Vincent forener sin indre Kate Bush og Shakespears Sister på samme tid.

St. Vincents sjuende album, som i innspillingstid er fordelt over flere studioer i Los Angeles, New York og Chicago, reflekterer tiden etter pandemien, og er blitt beskrevet som post-plague pop (det er sannsynligvis ikke lenge før dette begrepet omtales som en offisiell sjanger). Selv om Annie Clark har fått hjelp fra flere dyktige musikere, deriblant en rekke ulike trommeslagere som Stella Mozgawa, Mark Guiliana, Dave Grohl og Josh Freese, tøyer hun sin egen kapasitet ved å koordinere og produsere det hele mens hun skaper nye stier i et gjenkjennelig veikart. «All Born Screaming» er et bevis på St. Vincents musikalske teft hvor miksen av innovasjon, teknisk dyktighet og personlig tilnærming markerer nok en milepæl i karrieren. De elektroniske elementene har alltid vært til stede, men leken med enda flere sjangere gjør at musikken framstår både moderne og avantgarde. Denne passe eksperimentelle skiva er ikke for alle, men den er verdt å lytte litt ekstra på likevel.