Dugelig debut

Det er vel på tide med litt pandemiprat igjen, eller helst ikke, men i løpet av det Herrens år 2020, organiserte fire musikere seg i Leeds og dannet bandet English Teacher. Litt på samme måte som et annet band fra Leeds, Yard Act, fant vokalist Lily Fontaine, gitarist Lewis Whiting, trommeslager Douglas Frost og bassist Nicholas Eden ut at de like gjerne kunne forene krefter og utforske lyden av sine kreative universer. Med forskjellige bakgrunner og påvirkninger har de skapt en ganske interessant stil som er litt vrien å båssette. Takk og lov for det, bør man vel si, men vi prøver likevel. Her er det elementer fra post-punk, typisk britisk indierock, litt synth, litt klassisk og mer eksperimentelle lydlandskaper. Om vi trekker noen ytterligere linjer, utover geografisk tilhørighet, fra English Teacher til Yard Act, er det til tider noe som også minner om nettopp dem, bortsett fra at Fontaines vokal selvsagt er helt annerledes enn James Smiths. I tillegg synger hun mer enn hun driver med spoken word. Apropos kvinnelig vokal og spoken word; det er noe Dry Cleaning over dette også, men Lily Fontaine er en bedre vokalist enn Florence Shaw. Legger vi spoken word-greia på hylla en liten stund, har vi en tredje referanse, og det er vårt eget Stavanger-band Sløtface med amerikanske Haley Shea på vokal. Sleng på litt Goat Girl og Shame til slutt, og denne referanseblandingen er komplett. En salig røre, men like fullt veldig gøyal kompott.

Etter den ganske gode EP-en «Polyawkward» i 2022, var det på tide med et ordentlig album også. De første fem EP-sporene har nå fått selskap av tretten nye låter, to år senere, når English Teacher her presenterer debutskiva «This Could Be Texas». Og dette er, som det norske uttrykket tilsier, faktisk litt Texas. Altså ikke i amerikansk forstand, men i form av engelsk eklektisisme. Det er med ordentlig frisk selvtillit dette bandet serverer melodier som flyter, svever, stotrer, fnyser, uler, snerrer, dunker og blafrer. Denne samlingen har alt fra arkadespill- og E.L.O.-lyder anno tidlig 1980-tall som intro på «Not Everybody Gets To Go To Space» via nesten atonale Yard Act- og Dry Cleaning-aktige «Broken Biscuits» og «I’m Not Crying, You’re Crying» til ballader som finfine «You Blister My Paint» og deilige, synth-svevende «Sideboob». Denne siste låta er dypere enn du sannsynligvis tenker at den er, så den er virkelig verdt en aldri så liten diktanalyse.

«This Could Be Texas», er bokstavelig talt en samling av overraskelser, og noen av de finurligste låtene, er de passe energiske singlene «R&B» og «Nearly Daffodils». Den første av dem, er ganske så langt fra en R&B-låt. Her forteller Lily Fontaine om hvordan folk antar at R&B er hennes foretrukne musikksjanger basert på hvordan hun framstår. I utgangspunktet hadde hun skrevet en R&B-låt til en annen, men innser idet forholdet tar slutt, at hun heller må skrive låter for seg selv. Dessuten har hun, i følge seg selv, ikke en passende stemme til å synge R&B, så da ble dette en ironisk tilnærming i en relativt rocka versjon. «Nearly Daffodils» er som en slags uptempo-versjon av Dry Cleanings «Gary Ashby». Denne låta er ikke like rar som historien om skilpadda på rømmen, for her er kjærlighetssorg temaet. En illustrerende linje er: «last night I dreamt that we lasted all the way ’til spring», så får du heller lete etter skilpadda og påskeliljer selv.

Det er mye å ta tak i på denne debutskiva, og for meg som synes at Black Country, New Road fortsatt er vrient materiale å ta inn, så er, en viss sammenlikning til tross, English Teacher vesentlig enklere for fordøyelsen. Dette albumet er poetisk og komplekst med en rekke kulturelle og litterære referanser med et rimelig spredt og ambisiøst lydbilde. Lily Fontaines lyriske krumspring er underfundige, og den lett kaotiske miksen av musikalske stilarter har virkelig gitt den italienske produsenten Marta Salogni en skikkelig utfordring. Det er ikke hver dag man får såpass mange ulike innfallsvinkler å leke med. Det finnes enda flere gode spor på English Teachers debutalbum «This Could Be Texas», og disse bør du også sjekke ut om du fremdeles er nysgjerrig på nye lyder og besnærende tekster. Du kan gjerne starte lyttingen baklengs med spor nummer 13, «Albert Road», for den saks skyld. Denne skiva er som et maleri i mørket, som gradvis framkaller alle de underlige og særegne detaljene når vårsola titter fram. Kort sagt funker dette albumet rimelig godt som kreativ boksåpner etter noen greie gjennomspillinger.