Ung voksen

Det er så mange indiefolk-jenter her i verden, og for fire år siden dukket en 20-årig sanger og låtskriver fra Philadelphia opp på radaren. Amerikanske Elizabeth Catherine McAlpine fanget oppmerksomheten til lyttere gjennom ulike SoMe- og musikkplattformer. Ved å dele coverversjoner av så forskjellige artister som ABBA, John Mayer, Radiohead og Wheatus på YouTube, samt etter hvert originalmateriell på både SoundCloud og YouTube, har hun på kort tid bygget opp en karriere. Debutalbumet «Give Me A Minute» kom i 2020 med oppfølgeren «Five Seconds Flat» to år senere. Denne hadde hele seks singler, deriblant «Ceilings», som med viral drahjelp, og da særlig på TikTok, ga Lizzy McAlpine, som er hennes artistnavn, oppmerksomhet nok til å få kontrakt med RCA Records i 2023.

Hennes tredje studioalbum «Older» kom ut tidligere denne måneden, og det befinner seg i et umiskjennelig indiefolkpop-landskap à la Alice Phoebe Lou, Phoebe Brigders og Faye Webster. Noen ganger er det også noe Billie Eilish over henne, og når arrangementene blir mer omfangsrike, som eksempelvis Weyes Bloods kammerpop eller Ed Harcourts nyere musikk, blir resultatet en indiefolk-blanding av akustiske elementer og intrikate lydbilder som skaper en helt egen atmosfære. At en 24-åring utforsker temaer som modning og aldring, og på dette grunnlaget velger å titulere sitt nyeste album «Older», virker kanskje litt underlig tidlig. På den annen side blir det jo aldri feil siden man blir eldre for hvert sekund som går. Likevel skal det litt til å formidle på en overbevisende måte hvordan erfaringene så langt har påvirket relativt unge McAlpines liv. Det klarer hun elegant, og helt uten problemer.

Man kan gjerne argumentere med at Lizzy McAlpines tidligere arbeid var komplekst nok, men «Older» tar det til et nytt nivå, og gir lytterne et innblikk i hennes kunstneriske vekst og personlige refleksjoner. Phoebe Bridgers-referansen er allerede nevnt, og albumet innledes av det korte sporet «The Elevator» som helt åpenbart kunne vært en Bridgers-intro. Denne etterfølges av strålende «Come Down Soon» som bare smører sjelen med behagelige visepoptoner. Som nesten samtlige av de fjorten låtene på albumet, tar det litt tid før de finfine melodilinjene viser seg ordentlig. «All Falls Down» høres ut som en snillere utgave av Juliana Hatfield med noen ordentlig gode retroharmonier, og det er mest stas med låtene som går i mid-tempo. Disse trekker opp der de altfor rolige låtene nærmest utfordrer den foruroligende kjedsomhetmodusen som tidvis er i emning. Dette er mer balansekunst enn kompensasjon, så McAlpine går aldri i den skumle fella.

Tross en del veldig nedpå-låter, har Lizzy McAlpines musikk en tendens til å stråle med lysere toner enn de utpregete melankolikerne i denne sjangeren. Foreløpig er det sluppet to singler fra dette albumet. Både «I Guess» og «Older» fanger oss i ulike musikalske sfærer. Der den første bygger seg opp til å bli en låt med strykerarrangementer og blåsere, holder den siste seg til pent pianoakkompagnement hele veien gjennom. Avslutningen «Vortex» er også en slik bra sak, men de låtene som virkelig vokser her er «Broken Glass» og vilt vakre «Drunk, Running». Det er så sårt og så fint når McAlpine synger «I was only honest sometimes / and I think you knew it / make a person out of memories, they won’t live up to it / I’m so sorry I stay when I shouldn’t». Også disse melodilinjene, da.

Lizzy McAlpine er en artist som har mye mer i seg enn hva verden foreløpig er klar over. Tross sin unge alder, evner hun å skape gripende musikk med tekster som viser både kreativitet og innsikt. «Older» går langt utover å være bare en samling låter, for dette framstår som en følelsesladet helhet som markerer en betydelig modenhet der McAlpine reflekterer over utfordringer og erfaringer. Gjennom hvert spor tar hun lytterne med på en emosjonell reise hvor fusjonen av silkemyk vokal og delikate arrangementer resulterer i et bemerkelsesverdig stilig og voksent album.