Uventet utforskning

Da 90-tallsbritpopen var på høyden, kom noe uventet et amerikansk band snikende inn på akkurat denne scenen. Med debutalbumet «Dandys Rule OK» i 1995, presenterte Portland-gjengen, med grunnleggerne Courtney Taylor-Taylor og Peter Holmström i spissen, shoegaze-liknende elementer i kombinasjon med 60-talls garasjeinspirert rock, og blandet dette inn i et britpop-lydbilde. Singelen «Ride» minnet eksempelvis om tidlig Blur. Allerede på oppfølgeren «…The Dandy Warhols Come Down» lettet bandet litt på trykket, og med gjennombruddsalbumet «Thirteen Tales From Urban Bohemia» i 2000 var garasjetåka til The Dandy Warhols mer eller mindre tilbakelagt. Indierocken hadde tatt dem på vei inn i britpopland noen år etter at denne bølgen egentlig var i ferd med å dabbe av i Storbritannia. Dette stoppet ikke The Dandy Warhols, for nå kom catchy singler som «Get Off» og «Bohemian Like You» samt småsyrete «Godless» ut på løpende bånd. Skiva «Welcome To The Monkey House» tre år senere videreførte ideene om å være i stadig kreativ bevegelse, og med Duran Durans Nick Rhodes som én av produsentene var lek med new wave og bruk av mer synth uunngåelig. Etter dette ble synligheten mindre, og de siste to tiårene har The Dandy Warhols framstått mer som en artig parentes innen alternativ rock.

Eksperimenteringen har The Dandy Warhols dog ikke gitt slipp på, og så sent som i 2020 kom de ut med det instrumentale syrealbumet «Tafelmuzik Means More When You’re Alone». Cirka 3,5 timer med psykedeliske lyder, underlige toner, ambient-landskaper, lydtepper av synth og tidvis trip-hopske rytmer kan bli i overkant for en del, men under pandemien var det rom for å suse rundt i en egen verden, så noen fikk sikkert litt ut av dette også. I år er derimot vokalen til Courtney Taylor-Taylor tilbake på «Rockmaker», varigheten er på drøye førti minutter og det virker som The Dandy Warhols har gjenopplivet seg selv ved å speide noen tiår tilbake selv om noen lyder fra foregående skive tydeligvis er blitt for fristende til å kvitte seg helt med. Årets utgivelse er interessant fordi man må jobbe litt med å fordøye innholdet. Dessuten har de invitert inn gjesteartister. Pixies’ Frank Black dukker for eksempel opp på ordspillåta «Danzig With Myself». Den er frisk nok. Utover dette tolker jeg bare at Glenn Danzig danser med Billy Idol i Pixies-stil. Resten kan du få tolke selv.

Låta «Alcohol And Cocainemarijuananicotine» virket først litt infantil med sine gjentakende linjer av nettopp tittelen, men ved nærmere analyse utforsker låta temaer som rusmidler, kulturelle referanser og selvdestruktiv atferd. Den gir innblikk i enkelte epoker da disse stoffene var svært utbredt i en del subkulturer fra omtrent hundre år tilbake og til nå. Her er det blant annet henvisninger til bohemmiljøet i Paris på 1920-tallet hvor cabarét-artisten Kiki de Montparnasse, den sagnomsuste fotografen Man Ray og den enda mer legendariske Salvador Dalí namedroppes. Fortellerstemmen er klar på at han ikke er noe unntak fra historien. Rustilgjengeligheten er evigvarende. Det har alltid vært sånn. Åpningen «Doomsday Bells» funker som en seig start med skarpe rytmer og passe støy, mens «I’d Like To Help You With Your Problem» mer av den sigende rockesorten hvor det går an å henge seg på både riff og kor. Gitarhjelp har bandet forresten fått av Slash. «Love Thyself» og «The Summer Of Hate» er nesten som poprock-låter å regne, og om du smelter sammen Damon Albarn og Billy Idol på førstnevnte, har du vokalen. Det virkelige høydepunktet på skiva er avslutningslåta «I Will Never Stop Loving You» hvor Courtney Taylor-Taylor snerrer som et trehodet troll av Leonard Cohen, Warhaus og Baxter Dury, med ingen ringere enn new wave-dronninga Debbie Harry som bidragsyter. Dama er snart åtti år, men er likevel deilig svevende i vokalen på Blondie-esque vis.

The Dandy Warhols har igjen nøstet opp eldre og nyere tråder fra forskjellige alternative sjangere, og de gjør det ganske bra. Dette er en skive som vokser gradvis. Først ble jeg entusiastisk, så skjønte jeg ikke hvorfor jeg ble entusiastisk, men når jeg får summet meg litt gir sammensmeltingen av shoegaze, power pop og garage en form for særegenhet hvor sporene gir ulike opplevelser. Det funker rimelig greit, for «Rockmaker» er ikke bare en samling sanger; det er en kul nok reise gjennom et landskap av kreativitet og ironi. Som bandnavnet antyder, er The Dandy Warhols ikke fremmede for å leke med kunstneriske konsepter. De har en sjarmerende tilnærming til egen musikk og kultur generelt, noe som kommer fint til uttrykk. På overflaten kan skiva virke som en tøysete affære, men under denne er det en nysgjerrighet som pusher grenser. Basert på eksperimentell evne, kan The Dandy Warhols anses som oppfinnsomme på samme måte som Beck, men på dette albumet er det nok mer innslag av The Black Angels, Kasabian og The Kills. Om noen savner den programforpliktede sammenlikningen med The Brian Jonestown Massacre, kan dere heller se filmen «Dig!» og vurdere om det passer.