Ser framover

De skotske shoegaze-brødrende Jim og William Reid, best kjent som kjernen i bandet The Jesus And Mary Chain markerer sine drøye førti år på den alternative rockescenen med sitt rykende ferske album, «Glasgow Eyes». Denne skiva er kun deres åttende studioutgivelse, men allerede med 80-tallsklassikerne «Psychocandy» og «Darklands» opparbeidet de seg en kultstatus som gjorde at 90-tallet lå åpent for erobring. Utgivelser som «Automatic», «Honey’s Dead» og, ikke minst, «Stoned & Dethroned» med singelen «Sometimes Always», hvor Mazzy Stars vokalist Hope Sandoval bidrar, representerte en anelse retningsforandring selv om grunnprinsippene rundt den røykfylte indierocken besto. Rundt årtusenskiftet tok brødrene en solid pause før de i 2017 utga «Damage & Joy», som igjen er forløperen til nettopp årets skive. Sju år skulle det altså gå mellom disse. «Glasgow Eyes» er i så måte studioalbum nummer to på 2000-tallet.

«Glasgow Eyes» er innspilt i Castle Of Doom-studioet til landsmennene Mogwai, og Reid-brødrenes kreative prosess virker ofte å ha vært en åpen bane, hvor det er helt bingo hva som kommer ut i den andre enden. Vel, helt sant er det muligens ikke, for de har, som andre band, etter hvert utviklet en gjenkjennelig stil. De har selvfølgelig en slags plan og en haug med ideer, men det er noe med denne flytende tilnærmingen og alle noise pop-variablene, som gjør at man aldri helt på forhånd vet hva man skal kunne forvente av The Jesus And Mary Chain. Skottenes siste utgivelse er et slikt album. «Glasgow Eyes» har tydelig bruk av synth og elektroniske virkemidler, og åpner med «Venal Joy», hvor den durende lyden av lett industrial driver låta framover. Det er litt som å høre Love And Rockets, så dette lover bra. Samme referanse, i noe lysere forfatning, kan vi godt si at også «Silver Strings» virker å ha. Både denne, «American Born», «Mediterranean X Film» og «Discotheque» bærer enda mer preg av synth; noen ganger med Ultravox-vri, andre ganger med mørkere shoegaze-sløvhet, eller elektronisk småploink og interessante basslinjer som surrer rundt Reids vokal.

«Jamcod» er derimot en liten luring av en låt hvor bandets klassiske lyd blandes med flere elementer. Tittelen, forkortelsen JAMCOD, står for ‘Jesus And Mary Chain Overdose’, som visstnok skal henvise til den uhemmete leflingen med narkotika, som ledet til bandets brudd i 1999. Det er samme rytmedriv som i innledningen på albumet, men lyden er mer sonisk. På samme måte som «Jamcod», utforsker «Chemical Animal» dopavhengighet og urovekkende sider av menneskesinnet. Låta er langsommere og enda mørkere enn en del av de andre låtene, og her viser brødrene hvor de egentlig kommer fra musikalsk, med deilige gitar- og vokalnyanser i et ellers så kompakt shoegaze-teppe. Dette er fet sak for dem som husker tidlig The Jesus And Mary Chain, eller JAMC, om du vil. Apropos tidlig JAMC; «Second Of June» bærer preg av «Darklands», bare med lettere poptoner i vokallinjene. Lyden er like monoton som vanlig, men fin er låta likevel.

«Pure Poor» høres ut som Kurt Vile på syre. Mer er det egentlig ikke å si om denne låta. Derimot byr Reid-gutta på noe helt annerledes med «The Eagles And The Beatles». Låta har intro-riff som minner om Arrows’ «I Love Rock ’n’ Roll», senere popularisert av Joan Jett & The Blackhearts, men plutselig dukker det, ut av intet, opp en klassisk poprock-melodi som tar for seg ordspill om Rolling Stones, Sex Pistols, Bob Dylan, The Faces og The Beach Boys, noe som avviker rimelig greit fra bandets standardrepertoar. Bandene i tittelen tolker vi bare som en ekstra del av rockeverdenen Reid-brødrene vokste opp med. Dette er lettbeint og uventet. Singelen «Girl 71», er nesten som en powerpop-låt å regne. Denne er leken, melodiøs og oppsiktsvekkende frisk til disse karene å være. Det er drypp av Manfred Mann-synthesizere i bakgrunnen, men at vi skulle finne Abbas «Hey Hey Helen»-riff i en The Jesus And Mary Chain-låt, hadde jeg ikke trodd. Det er ikke sikkert East Kilbride-duoen tenker på det heller. Det siste sporet, «Hey Lou Reid» er en hyllest til den legendariske Velvet Underground-sjefen, Lou Reed, hvor William og Jim Reid har sneket inn sin egen måte å skrive etternavnet i tittelen. Uttalen er uansett den samme, og låta avslutter skiva på gøyalt vis.

The Jesus And Mary Chain’s nyeste album revitaliserer lydbildet deres, og tilbyr en forfriskende lytteopplevelse som balanserer mellom bandets mørkere røtter og nyere elektroniske innflytelser. «Glasgow Eyes» representerer tydeligvis en ny æra for bandet når de her tar oss med på en reise gjennom musikalsk mangfold. Oppsummert er skiva et overraskende hyggelig gjenhør med The Jesus And Mary Chain. William og Jim Reid har beholdt sin musikalske identitet og framhevet flere av sine impulser fra oppveksten samtidig som de, gjennom den opprinnelige shoegaze-tåka, myser mot nye kreative horisonter.