Fyrer fredspipe

34 år etter albumdebuten «Shake Your Money Maker» med låter som «Twice As Hard», «Jealous Again», og den knallgode coverversjonen av Otis Reddings «Hard to Handle» fra 1968, er bandet fra Georgia i USA ute med sitt tiende studioalbum. The Black Crowes som er kjent for sin soula bluesrock-stil med lett psykedelisk boogierock innimellom de klassiske riffene, er etter hvert blitt en markør innen amerikansk sørstatsrock i “moderne tid”. De påfølgende albumene «The Southern Harmony And Musical Companion» med singelen «Remedy», samt tredjeskiva «Amorica» fundamenterte bandets særegne stil. Det har vært mange konstellasjoner siden Robinson-brødrene, Chris og Rich, stiftet bandet i 1984, og helt fra starten, gjennom 90-tallet og innpå 2000-tallet, har The Black Crowes vekslet mellom fem til seks offisielle medlemmer. At dagens medlemmer kun teller tre, legger ingen begrensninger på lydbildet. Frontfigur Chris er like stødig vokalt, og broren Rich sørger for velkjente gitarlyder. Selv om brødrene kanskje ikke har vært bestevenner på en stund, lar tydeligvis ikke den lojale bassisten Sven Pipien seg affisere av dette. Selvsagt har trioen med seg flere musikere på turné, men akkurat nå skal vi ta en ta en tur i Nashville-studioet Neon Cross. Bandet har noen ekstra kompiser der også.

Etter en femten år lang pause, markerer «Happiness Bastards» et nytt kapittel for The Black Crowes. I en verden av overveldende mye musikk, er det noen ganger veldig fint å komme over en skive hvor man tenker at selv om denne lyden er blitt formidlet utallige ganger før, så er det likevel bra nok. For det er ingen tvil om at den gamle bluesrock-oppskriften kan virke noe loslitt, særlig om man har tråkket rundt på en rekke barer verden over noen tiår, og kjent på rockelyden av alt fra Creedence Clearwater Revival og Lynyrd Skynyrd til The Black Keys og Rival Sons, ispedd doser av gamle britiske helter som Rolling Stones og Led Zeppelin. Så med mindre man tviholder på den gamle rockefoten, synes det altså lenge mellom de solide utgivelsene i nettopp disse crossover-sjangerne. «Happiness Bastards» er derimot et strålende lysglimt når The Black Crowes vender tilbake til røttene med en god blanding av hovedretningene rock og blues. Noen country-elementer høres også, men de går ikke på bekostning av den energiske boogierocken og soul-vibben som ligger i bunn.

«Happiness Bastards» sparker i gang med «Bedside Manners», men det er låter som «Cross Your Fingers», «Dirty Cold Sun» og «Follow The Moon» som virkelig åpner saloondørene. Her er alle fengende og støvete ingredienser som tenkes kan, med rytmiske breaks, soulkoring, karakteristiske rockeriff og kraftfull vokal. «Bleed It Dry» er en bra bluesrock-sak, selvsagt med munnspill og sløyt driv. Kledelig nok avsluttes skiva med nedtonete «Kindred Friend», og Chris Robinson synger seg gjennom låta på en finfin måte, lett akkompagnert av steelgitar og piano. Singelen «Wanting And Waiting» er grei nok, men her er det egentlig ikke noe nytt, og Stones-referansen er mer påtrengende enn den behøver. Like fullt er det én låt som skiller seg ut med soul-country-låta (joda, alle kombinasjoner er mulige), «Wilted Rose», hvor den anerkjente country-artisten Lainey Wilson synger duett med Chris Robinson. Wilsons vokal og bandets gitarer leker tidvis med hverandre, før stemmen til storebror Robinson loser det hele trygt i havn.   

Dette albumet inneholder akkurat det man ønsker av et The Black Crowes-album, og litt til. Her finner vi de forventete grunnelementene som rock, soul og blues, samtidig som andre typisk amerikanske varianter som country, folk og roots, blandes inn i bandets musikalske landskap. Det er med andre ord ikke så mye som direkte avviker fra diskografiens helhetsbilde, men det gjør ingenting når produsent Jay Joyce har fått utfolde seg i studioet. Sammen med The Black Crowes’ dyktighet og evne til å tilpasse seg nåtid, har han smidd «Happiness Bastards» til å bli en ordentlig rockeskive som, ironisk nok, minner om artister fra enda lenger tilbake i tid enn Atlanta-rockernes oppstartstidspunkt. Når Robinson-brødrene damper musikalsk fredspipe, blir alt så meget bedre. Måtte stemningen forbli slik.