Industriell fasade

For Sonic Youth-fans trenger ikke Kim Gordon å introduseres, men for en del andre kan det være greit å vite at denne rå dama har vært en sentral skikkelse i musikkverdenen i førti år med sitt unike talent og eksperimentelle tilnærming til lyd. Født i 1953 i New York, ble Kim Althea Gordon en viktig del av den alternative rockescenen på 1980-tallet og utover, og da spesielt gjennom sitt arbeid med det banebrytende indierock-bandet Sonic Youth. Sammen med Lee Ranaldo og, hennes etter hvert ektemann gjennom 29 år, Thurston Moore, dannet Kim Gordon Sonic Youth. Bandet ble kjent for sin skranglete, støyende og avantgarde stil som kombinerte feedback, eksperimentelle varianter med ganske så poetiske tekster. Gordon var bassist, gitarist og vokalist i bandet, og hennes stemme og framtoning på scenen bidro til å definere Sonic Youths karakteristiske lyd og estetikk. Gjennom Sonic Youths suksess på 1980- og 90-tallet, med album som «Daydream Nation», det kommersielle gjennombruddet «Goo», «Dirty» og «Washing Machine» etablerte Sonic Youth seg som kultfigurer innen noise rock.

Gordon har også vært involvert i andre prosjekter; både som musiker i bandet Free Kitten, duoen Body/Head og i et samarbeidsprosjekt med eksmannen Thurston Moore og Yoko Ono, samt produsent for debutalbumet til Hole og medregissør på The Breeders’ «Cannonball»-video. I forlengelse av dette har hennes innflytelse som kreativt vesen strukket seg utover musikkens verden. Med sin kunstutdanning og behov for å forfølge flere uttrykksformer, inkludert visuell kunst og skriving, har Kim Gordon navigert i kunst- og motemiljøer. Hun er blitt anerkjent for sine kunstutstillinger og bidrag til feminismen, og hennes allsidige coolness har i så måte inspirert andre kunstnere og musikere. Gordons mangfoldige interesser gjenspeiles tydelig i hennes musikalske arbeid som stadig utforsker nye lyder og former, og som ofte utfordrer den såkalte samfunnsnormen. Hennes andre soloalbum, «The Collective» følger opp debuten fra 2019 ved å gjøre dypere dykk i industrielle territorier med en solid dose av trap-rytmer og innslag av trip-hop og dub. Skiva er delvis inspirert av Jennifer Egans roman «The Candy House» fra 2022, og ett av de tydelige synth-sporene som tidvis kan assosieres med Depeche Modes tidlige lek med industrielle virkemidler, har fått tilsvarende navn. Forgjengerskiva «No Home Record» er også basert på et tyngre elektronisk lydbilde, men «The Collective» er enda mørkere, skarpere og kantete.

Åpningssporet «Bye Bye» sparker i gang med referanser til Gordons avdøde bror, Keller, som hun har beskrevet som et ekstremt komplekst vesen, men likevel et forbilde i all sin geniale eksentrisitet. «I Don’t Miss My Mind» leder oss videre inn den hypnotiske industrielle undergrunnen, og når eksistensielle spørsmål skal utforskes, analyseres psyken brutalt på «I’m A Man». Låta tar for seg identitetsspørsmål, hvor en manns psykologiske perspektiv og forsvarsmekanismer blir belyst ut fra tradisjonelle og moderne maskulinitetsroller. Hans ønske er å unngå å bli dømt som å være giftig for samfunnet fordi han ble født som mann. Teksten kan sannsynligvis tolkes provoserende fra mange hold, men hvorfor setningen «it’s good enough for Nancy» dukker opp som henvisning til den tidligere førstedamen i USA, Nancy Reagan, må du nesten finne ut av selv; i hvert fall om du blir opprørt av Gordons lignelser og utfordrende scenarier. Trenger du et lite avbrekk fra den intense atmosfæren, gir stilige «Shelf Warmer» åndedrettssystemet litt oksygen. Dette er definitivt låta for deg som liker Massive Attacks klassikeralbum «Mezzanine» fra 1998. Og hører vi en aldri så liten PJ Harvey-sleng på «Trophies» også? Det er ikke meg imot.

Kim Gordon ønsket at «The Collective» skulle være mer beat-orientert enn foregående album, og da produsenten Justin Raisen sendte henne flere instrumentalspor, la hun på vokal og dynket låtene i forvrengte effekter som hun selvsagt hentet fra egen erfaringsbase. Tematisk utforsker «The Collective» identitet, mellommenneskelig interaksjon og kommersialisering. Rent lyrisk framstår budskapet som ordskyer med gjentakende setninger som ofte minner om mantraer. Sammen med virvaret av elektroniske lyder som brenner seg drøyt fast i den opprinnelige post-punk-gryta, skapes det en særdeles het atmosfære. Lydbildets tunge synth og massive rytmer gir skiva en mørk og heftig stemning som også bør vekke den iboende hedonismen som antas å ligge latent i et hvert menneske. Kim Gordon røsker i alle fall opp i de konvensjonelle strukturene som regulerer oss i det daglige med sin eksperimentelt elektroniske støyrock.