Multi-metall-mann

Multikunstner Bruce Dickinson er aller best kjent som vokalisten til Iron Maiden, men samtidig er han også forfatter, fekter og pilot. Legger man til en del sære interesser som eksempelvis å tøffe rundt med tog rundt i England, utgjør disse elementene en sammensatt og spennende artistprofil. Og som man kan forvente fra kreative Bruce, er «The Mandrake Project» ikke bare navnet på albumet, men også navnet på en tilhørende grafisk roman i tolv deler. Det er med andre ord en historie som fortelles med flere virkemidler. Historien er kort fortalt om en fyr som leter etter sin identitet, Dr. Necropolis. Han er foreldreløs, han er et geni, og han hater det, og han hater livet, men han er involvert i The Mandrake Project. Dette prosjektet har som mål å fange den menneskelige sjelen ved dødstidspunktet, lagre den og sette den tilbake i noe annet. Fyren som driver prosjektet, professor Lazarus, har en visjon om hva som kommer til å skje med denne teknologien, og Necropolis har andre ideer. Det er nok av ting å skrive låter om der, altså.

Musikalsk har mye skjedd på de nitten årene som har gått siden forrige soloalbum «Tyranny Of Souls». Selv om det nye prosjektet ble påbegynt i 2015, blir det likevel nesten urimelig å sammenligne den forrige skiva» med «The Mandrake Project» siden det nesten er to dekader mellom sluttproduktene. Likhetstrekkene er dog at albumet nok en gang er skrevet og produsert sammen med Roy Z Ramirez, som er Dickinsons svorne gitarist og produsent på soloprosjektene. Roy Z er en meget habil gitarist som har gitt oss heftige bidrag tidligere, med blant annet låtene «River Of No Return» og «Soul Intruders» fra «Tyranny Of Souls» som gode eksempler. På «The Mandrake Project» er ikke Roy Z like triggerhappy hva fete riff angår, men så har han også en mer helhetlig rolle denne gangen. I tillegg til nevnte roller trakterer han også bass på albumet.

Uten kontekst og forhistorie kan det som serveres virke en smule slapt til å begynne med, men det er heldigvis et inntrykk som forsvinner som dugg for solen etter et dypdykk. For det skjer mye interessant på albumet, og det er mer subtilt enn tidligere. Ingenting skjer uten brask og bram med teatralske Bruce Dickinson, og singelen «Afterglow Of Ragnarock» har blitt pushet ut i samtlige mulige kanaler i månedsvis. Låta er allsangvennlig, men har noen mørkere sider også. Dickinson får virkelig brukt stemmen til bristepunktet. Utover det flyter det snilt og greit musikalsk. Albumet har mest å by på fra midten og ut i denne timelange historiefortellingen, men i og med at dette er en historie med musikk, er det mest nærliggende å se det som en helhet. Jeg våger likevel å fremheve et par låter det kan være greie å få med seg. «Eternity Has Failed» inneholder en god del overraskelser, som alt fra klassiske Iron Maiden-vendinger til keyboardriff tuftet på finessene til Marillions Mark Colbert Kelly. På filmatiske «Mistress Of Mercy», får Roy Z litt fart på pølseklypene, og låta avsluttes særdeles melodisk og engasjerende. Albumet avsluttes med snaue ti minutter lange «Sonata (Immortal Beloved)», som oppsummerer «The Mandrake Project» veldig fint. 

Historiefortelling innen musikken er gjort før, og skal det stå frem i mengden, må også musikken følge konseptet. Det vil vi hevde at den gjør her. Innslagene av hornmusikk, keyboard og piano gir oss små drypp av bluesrock, soul og keltisk folkemusikk, i tillegg til det obligatoriske rocka. Det gjør sitt til at denne tilsynelatende relativt rolige produksjonen dirrer mer enn greit i øregangene, og gir den entusiastiske lytteren noe igjen for tiden brukt på både musikk og historie. Dermed har det ni år lange prosjektet til Bruce Dickinson og Roy Z Ramirez kommet til sin ende. Om det blir flere vites ikke, men vi kan alltids håpe. De har ikke ni år på seg til å lage noe nytt. Sett under ett, musikk og historie, produksjon, samt følelsen av å ha fått høre noe genuint, vris volumet opp til friskt nivå.