Utopisk? Not!

For Leeds-bandet Yard Act, som bare har noen få års fartstid på den store musikkscenen, er dette muligens et spørsmål de foreløpig ikke synes å ha noe klart svar på. Etter alt å dømme forsker de på dette med stor kreativitet og originalitet på sitt andre album, «Where’s My Utopia?». Yard Act har raskt fått fotfeste i den moderne musikkverdenen takket være deres hang til post-punk, no wave og indierock, og nå også funk og art rock. Med James Smith på vokal, Ryan Needham på bass, Sam Shjipstone på gitar og Jay Russell på trommer, utgjør de en samstemt enhet som har fanget oppmerksomheten til lyttere overalt. Debutalbumet, «The Overload», fra 2022, var en suksess som beviste Yorkshire-gjengens evne til å levere kraftfulle og fengende låter med skarpe og humoristiske tekster.

Yard Act hviler så visst ikke på sine laurbær, for nå, to år senere, kommer altså oppfølgeralbumet med mer satire og vidd. Og her har de tatt et betydelig skritt videre i sin musikalske utvikling. Plutselig utfordrer de seg selv ved å utvide lydbildet til å bli en mye mer funky opplevelse enn forgjengeren, som var veldig spoken word-dominert. Nå er det ikke slik at James Smith har begynt å synge som en crooner, pop-prins eller en melodiøs funk-rocker, men han trøkker da ut flere verbale melodilinjer enn tidligere. I tillegg er arrangementene i større grad preget av flytende bakgrunnslyd og harmonier, både instrumentalt og vokalt. «Where’s My Utopia?» er et album som viser at bandet våger å navigere i flere terrenger enn tidligere. Det er fortsatt sjarmerende spoken word og kledelige stakkato-rotete linjer, men lydbildet er altså fyldigere, og mye mer funky enn før. Såpass lekne og liksom-tøffe-i-trynet er Yard Act blitt, at de like gjerne har meislet ut en låt som heter «We Make Hits».

Albumet åpner med «An Illusion», som setter tonen for resten av skiva. Smiths nedtonete vokal, skaper en følelse av mystikk når han synger om å være forelsket i en illusjon, som om alt bare er en utopisk fantasi. «The Undertow» driver av gårde som et kult mellomspill til skivas første single «Dream Job» hvor linja «all night long» går igjen. Og jaggu er det ikke en liten melodisk Lionel Ritchie-feeling på akkurat disse tre ordene også. Tilsiktet eller ei, det funker greit nok. En annen låt som viser at Yard Act har tatt noen arrangementsmessige steg, er «Grifter’s Grief». Dette er en snål blanding av lette disco-toner og susete indierock. Den desidert mest catchy låta på albumet er «When The Laughter Stops», hvor Smith synger duett med Bristol-baserte Katy J. Pearson. Låta har vært ute på single en måneds tid, men som en frisk og dansbar sak, bør den kunne fylle noen gulv framover; i hvert fall på undergrunnsklubber selv om man ikke skal se bort fra at den finner veien til flere kommersielle arenaer enn som så. Med funky basslinjer, Pearsons forfriskende solopartier i kombinasjon med Smiths mørke stemme, og et refreng som inviterer til allsang, er låta en oppløftende og energisk affære med en slags gøyal «Thriller»-avslutning.

Kanskje er det nettopp kontrasten mellom det lyse og det mørke som kjennetegner dette albumet, og som gjør det til en spennende og variert lytteropplevelse. Yard Act viser i hvert fall at de kan lage låter som både får deg til å danse og reflektere. Det kan være vrient nok i seg selv, men her balanserer de humor og alvor på en elegant måte mens lekne takter durer ut av høyttalerne. «Where’s My Utopia?» har en artig særegenhet over seg, og representerer Yard Act på sitt beste. Yard Act har kanskje ikke funnet sin ultimate utopi ennå, men de har i alle fall funnet sin nye stemme. Og den stemmen fortjener å bli hørt. Øyafestivalen neste!