Kreative tenkere

Bandet med det altomfattende, men likevel tilsynelatende intetsigende navnet, Everything Everything, ble dannet i Manchester i 2007. Eller kanskje er dette mer gjennomtenkt enn antatt? Joda, bandet tok navnet basert på strofer i åpningssporet «Everything In Its Right Place», som er på Radiohead-albumet «Kid A». Grunnlegger og tidligere gitarist Alex Niven fikk en idé om å innlemme alle mulige elementer innen moderne popmusikk i en pakke, og dermed lage et framtidsrettet prosjekt ut av dette. Navnet Everything Everything, skal visstnok ha en dypere mening basert på idealisme og ekspansive tanker fordi bandet ønsker å favne forskjellige sjangere og stiler uten å tenke på begrensninger. Alex Niven forlot bandet til fordel for akademisk utdanning før bandets første album ble utgitt, og han ble da erstattet av en annen Alex. Den nye gitaristen het Alex Robertshaw, og sammen med vokalist Jonathan Higgs, bassist Jeremy Pritchard og trommeslager Michael Spearman, har enheten vært stabil siden den gangen. Everything Everything mikser i stor grad sammen art rock, pop, jazz, electronica og R&B, og midt oppi disse dansbare taktene berører tekstene, spennende nok, seriøse emner som politikk, teknologi, samfunn, medier og psykologi.

Det har vært en fruktbar reise gjennom det musikalske landskapet fra Everything Everythings tilblivelse til utgivelsen av deres sjuende album «Mountainhead», og igjen er det flere kalkulerte paradokser. Tross deres lett oppstemte, men like fullt eklektiske poplyd, har bandet en egen evne til å skrive ganske avantgarde tekster som tidvis utforsker dystopiske konsepter. Singler som «Cold Reactor», «The Mad Stone» og «The End Of The Contender» er relativt catchy saker, hvor man merker seg at Jonathan Higgs sin vokal både er stabil og fleksibel på samme tid. Her er det lyder som samlet kan assosieres med Local Natives, Django Django, Foals og en dæsj av alt-J. Dette er passe hurtiggående og melodiøst, og det er tydelig at bandet forfekter tekster med en viss mening, tropical-innslagene og dansbarheten til tross. Dette er egentlig ikke en konflikt i seg selv, men filosofiske tekster blir ofte koplet til roligere, og/eller tyngre sjangere.

Om man ser forbi singlene, er det noen andre låter som man bør merke seg. Den ene er «Canary» som virker som en god radiolåt i mid-tempo, men teksten advarer mot skyggesider. Den andre er «Don’t Ask Me To Beg» som etter alt å dømme handler om et forhold som går ad undas. Låta øker uansett tempoet sammenliknet med forrige spor, og bruken av eksperimentelle synth-lyder, gitarer og trommer på Django Django-vis er framtredende. «City Song» har en melankolsk, men samtidig en atmosfærisk lyd, med en emosjonell vokal og elektroniske effekter hvor teksten inneholder refleksjoner inspirert av den politisk-teoretiske kulturfilosofen Mark Fishers bok «Capitalist Realism: Is There No Alternative?». Legg til tropicalpop-aktige «Enter The Mirror», og du er i greit mål.

Fjorten spor er i overkant mange, men albumet bærer preg av et stort samfunnsengasjement, og produksjonen er grundig utført. De fire medlemmene i bandet har sammen opprettholdt et effektivt samspill, og de utøver fortsatt kritisk tenkning, selv etter at, muligens den største tenkeren av dem, Alex Niven forlot bandet for femten år siden. Det mest overraskende med albumet er lydbildet kontra innholdet i tekstene. Dette er ganske kreativ og intelligent indiepop, for i praksis er det nettopp det dette er; artsy popmusikk ispedd passe porsjoner av synth og electronica. «Mountainhead» viser at Everything Everything helt klart har en del å fare med. Og selv om det faktisk kan hende at noen av tekstene trigger interessen mer enn melodiene, er den totale musikkopplevelsen absolutt innafor.