Ukjent fasit

Post-punkerne Modern English som så dagens lys i Essex helt mot slutten av 70-tallet, fanget oppmerksomheten til musikklyttende ungdom med debutalbumet «Mesh & Lace» i 1981. Da stilen gradvis endret seg fra mørk post-punk til lysere lydbølger, ble de inkludert i den mer synth-baserte new wave-bevegelsen. Bandets kanskje mest kjente markør for akkurat dette, er nok singelen «I Melt With You» fra 1982. Kort fortalt var låta et bilde på et forelsket par som var sammen mens atombomba gikk av. Melodien var hyggelig, men datidens globale usikkerhet preget tekstens gufne symbolikk. Det er lenge siden nå, så når vokalist Robbie Grey, på årets utgivelse «1 2 3 4», innledningsvis lirer av seg linjene «I don’t have any answers / to all of the questions / it’s taken a lifetime», og følger opp med verselinja, som også er åpningssporets tittel: «I’m Long In The Tooth», er det tydelig at de aldrende post-punkerne har mye på hjertet som de fortsatt mangler svar på. Én ting er å være «lang i tenna», som kort illustrert betyr å bli gammel fordi tannkjøttet trekker seg tilbake, og tennene rett og slett ser lengre ut. En annen ting er å være hest. I England er visstnok dette uttrykket opprinnelig brukt om hester, og det passer jo greit siden Modern English er blitt gamle travere. Like fullt har de ikke mistet stilen.

Med en karriere som strekker seg over førti år, har Modern English utmerket seg ved å være tro mot sin kreative ånd samtidig som de har forsøkt å fornye seg selv innimellom. Som de fleste band har dette vært med vekslende hell, men budskapet har som oftest vært uendret. Det vil si at formidlingen av kritiske og samfunnsengasjerte tekster alltid har vært på plass. Gjennom 80-tallet fortsatte bandet å utforske nye lyder, noe som resulterte i flere album, inkludert «After The Snow» hvor ovennevnte hitsingle er hentet fra. Etter dette laget de noen ubetydelige skiver før de nærmest gikk i en «to-faset dvale» i nesten ti år. 90-tallet er bare å hoppe bukk over, for det var ikke før i 2010 at Modern English begynte å røre litt på seg igjen med «Soundtrack». Siden «1 2 3 4» er den tredje plata siden årtusenskiftet kan man lure på hvorfor for de gidder å holde på etter perioder med oppløsninger og gjenforeninger og relativt lav produktivitet. Forklaringen kan være at Modern English faktisk har turnert en del, og fansen glemmer aldri hvordan det startet. Det lever bandet åpenbart godt med. Så her er vi altså i 2024, hvor Modern English sitt nyeste album overrasker positivt. Skiva representerer en slags tilbakevending til røttene. At gamle hester kan modernisere lydbilder har vi hørt tidligere, og det gjør også Modern English rimelig bra. Bandet viser evne til å tilpasse musikken til nåtiden, og selvsagt inneholder låtene granskende blikk på dagens samfunn og politikk. Skiva er produsert av Mario J. McNulty, som blant annet har jobbet mye med personligheter som David Bowie og Philip Glass, og hans bidrag virker å ha vært med på å opprettholde det lydbildet og den kunstneriske integriteten bandet har, tross fornyelsesprosessen.

Singelen «Not My Leader» tar et oppgjør med politiske ledere. Bandet besto av unge karer under «den kalde krigen» hvor de observerte Ronald Reagan og Margaret Thatcher som representanter for høyrekreftenes lederskikkelser blant vestmaktene i åndelig kamp mot den konstante trusselen fra øst. Det synes som om Robbie Grey igjen reflekterer over at vi snart er tilbake til tilsvarende tilstander. Han synger ikke direkte hvem låta er rettet mot, men gitt at bandet er engelsk, er vel «Not My Leader» et passende stikk til dagens regjering og den politiske eliten. Låta er fengende nok, men det er helt klart andre spor her som er kulere. «Not Fake» er en slik låt. Grovt inndelt, kan man si at det er to typer låtsett på skiva. Det ene har ganske pene vokalharmonier og trivelige akkorder med new wave-synther godt integrert. Noen av disse er allerede nevnt. Ta også med The Psychedelic Furs-aktige «I Know Your Soul», samt «Crazy Lovers» som høres ut som en krysning av The Teardrops Explodes og The Fall, så skjønner du tegninga. Den andre halvdelen er mer av monoton post-punk-karakter. Her er «Plastic», «Genius» og fete «Exploding» typiske eksponenter. Albumet avsluttes med «Voices», hvor vi sitter igjen med en godsløv følelse av tidlig gotisk drømmepop.

Modern English sin fartstid har satt sitt preg på den alternative musikkscenen, og «1 2 3 4» er et interessant uttrykk for den tilbakelagte reisen, men også for deres stadige oppfinnsomhet. Gjennom ti spor gir de enda et innblikk i tanker og følelser. Noen sanger er mørke og alvorlige, mens andre er lysere og vittige. Bandet holder seg innen kjente sjangere som post-punk og new wave, men de har også vært innom tangerende hovedretninger som rock, goth, synth og etheral. Albumet antyder muligens noe om den fremtidige retningen, og det er jo spenstig med tanke på at gjengen er i pensjonsalder. Dog fungerer ikke musikkens premisser som på andre arenaer, og det skal vi jo være glade for. Modern English har skapt en egen atmosfære, men om «1 2 3 4» indikerer eksperimenter basert på fire forskjellige musikalske inspirasjonsstrømmer, eller om det er snakk om å ha hatt innflytelse i fire tiår, er ikke godt å si. Uansett tilfører de fremdeles noe bra.