Udramatisk uttrykk

I det amerikanske landskapet av jangly indiepop, står bandet Real Estate som, om ikke akkurat som et fyrtårn, så i alle fall som et relativt trygt byggverk på egen grunn. Med opprinnelse i New Jersey, har denne melodiøse gjengen utviklet seg fra å være en noe beskjeden college-konstellasjon til å bli ett av de mer etablerte bandene innen denne lett drømmeaktige sjangeren. Besetningen som nå består av vokalist og gitarist Martin Courtney, gitarist Julian Lynch, Alex Bleeker på bass og vokal, Matt Kallman på keyboards og trommeslager Sammi Niss, har gjennom årene skapt et stabilt og svevende lydunivers uten de helt store overraskelsene.

Karrieren til Real Estate har så langt medført seks studioalbum med harmoniske låter og relativt reflekterende tekster. Fra deres selvtitulerte debut i 2009, via min oppdagelse «Atlas» for ti år siden til årets tilskudd i diskografien, «Daniel», har bandet utforsket overkommelige reiseruter og gradvis formidlet voksenlivets observasjoner. «Daniel» er altså den foreløpig siste stasjonen på denne reisen, men det er sannsynligvis ikke endestasjonen. Lydbildet til Real Estate har utviklet seg i en varmere retning, og der forrige album «The Main Thing» eksempelvis hadde låta «Paper Cup», som skilte seg litt fra mengden, er «Daniel» jevnere med flere låter som danner en gjennomtenkt helhet av passe lyttervennlige melodier selv om ingen av dem egentlig stikker seg voldsomt ut. Antakelig skyldes den lune og gode lydtemperaturen produsenten Daniel Tashian, som bisto bandet i RCA Studio A i Nashville. Mon tro om han bestemte tittelen på albumet også?

Albumet består av elleve spor som fanger essensen av Real Estates sobre og velkjente verden, samtidig som det introduserer et nytt nivå av modenhet og innsikt. Det starter veldig pent med «Somebody New», og med singelen «Water Underground» fortsetter bølgen av fin jangle pop. Det samme gjør for så vidt «Freeze Brain», «Airdrop» og «Market Street». Hvor ble det av Nashville-lyden, tenker du muligens? På «Victoria» får du greit svar. Låta framføres med steelgitarer og en vokal som minner om Kurt Vile på en ekstra varm dag. Denne låta er, sammen med de to førstnevnte låtene, den beste i mine ører.

Søker du fart og spenning, er det bare å droppe denne skiva, men om du har tålmodighet til å la musikken snike seg inn, kan «Daniel» være verdt å gi en sjanse likevel. Lydbildet er mildt og klart, og Real Estate opprettholder fortsatt sin karakteristiske stil. Man kan si at bandet på et vis har fornyet seg noe, men det er mest i selve produksjonslyden. Så er spørsmålet om totalen kan anses som kreativ nok. Litt på samme måte som tidligere Real Estate-medlem og grunnlegger, Matthew Mondaniles soloprosjekt, Ducktails, skapes det absolutt behagelig lyd, men siden den musikalske grunnmuren er så trygt fundamentert, synes det kun rom for små justeringer. Derfor kan Real Estates «Daniel», flere fine spor til tross, dessverre også bare oppfattes som en fornuftig og forutsigbar fasadeendring.