Gitarleksjon

Hva er så dette, mon tro? Jo, dette er soloalbum nummer fire fra gitaristen som er kjent fra band som FrogLeap, Dorje, Toska og The Totemist. Multiinstrumentalist Rabea Massaad har nemlig hatt god vind i seilene de siste årene, i tillegg til å være rimelig kjent på YouTube. Nå tenker du, kanskje, at noe av denne opptakten virker kjent? Jepp, det stemmer. I fjor omtalte vi Ola Englund sitt soloalbum «The Chug Project, Vol. 1» i omtrent samme vendinger, og det er fordi dagens supergitarister også henger på YouTube. Rabea Massaad har nylig fått eget studio og kontrakt med det amerikanske gitarprodusentmerket MusicMan, som allerede har kjente gitarister som John Petrucci, Steve Morse, Albert Lee og Steve Lukather i stallen.

Beæret over å ha fått egenutviklet gitar fra MusicMan, tilpasset tone og teknisk stil, er Massaads musikalske avtrykk greit sikret. At slik flyt og selvtillit smitter over i musikken, er denne engelske gitaristens nyeste album et ganske greit bevis på. Stikkordet for «Grinding Gears, Vol.4» er chunky riffs, eller fete riff, om du vil. For tekniske begavelser som Massaad handler det om å ta et skritt eller to tilbake, og ikke bare pøse på med kompleksitet, men heller finne en uttrykksform som engasjerer og gir mening hos lytteren. Den øvelsen er selvfølgelig gjort mange ganger før, av blant andre John Petrucci, Steve Vai, Joe Satriani, Paul Gilbert og Eric Johnson. Alle med sine særegne stiler og formidlingsform. Dette er for så vidt et krav for å kunne gi ut et absolutt gitarbasert soloalbum i dag. Rabea Massaad har funnet sin formel med nevnte chunky riffs og temposkifter samt låter med fart og fylde som bølger nok til å være interessante. Setter du på en låt fra enten The Totemist eller Toska, vil du umiddelbart kjenne igjen gitarlydene til Massaad.

«Grinding Gears, Vol.4» åpner superspennende med «JUSCOS». Blytunge og støvtørkende riff treffer lytteren rett i musikknerven, og bidrar også med fine tematiske solopartier. «The Fat Controller» følger opp i samme stil til å begynne med. Deretter skrus det over i mer flerdimensjonale toner, og på den måten unngås den åpenbare fella, som er ikke å ha mer å komme med enn noen chunky riffs. «Calification» er en enda bedre eksponent for god variasjon, selv om det tunge ligger i bunn. Bloggtreffende nok er «It Goes To Eleven» en mer syngende låt, hvor melodilinjen er underbygd og i fokus, litt på samme måte som «Tone Of Kings», som også utforsker det mer melodiøse. «Collateral Damage» minner tidvis som en miks av Joe Satriani og Dream Theaters John Petrucci, og det ville vært rart om ikke noen av inspirasjonskildene hadde skint igjennom hist og her. Jeg tolker dette like fullt mer som en hyllest enn noe annet, for lignende landskap finner vi ikke flere av på «Grinding Gears, Vol.4»

Det er rikelig med egenart, som på «Of Our Time», der det vakre melodiøse møter det kraftfulle og eggende. Dette er en glimrende avslutning på en spennende instrumentalutgivelse. Teknisk sett er dette bunnsolid traktering av et velkjent instrument. Utfordringen er likevel åpenbar når det kommer til å engasjere noen andre enn gitarister. Dog er det rikelig med melodilinjer å få under huden for både luftgitarister og headbangere, og gjerne også allsidige musikalske sjeler. Volumnivået skrus opp til velfortjent 9, for tunge riff trenger lyd.