Grandaddy – «Blu Wav»
(Dangerbird, 2024)
Bluegrass møter new wave? Neppe.
Historien om indierock-bandet Grandaddy fra California starter i 1992. Siden den gang har de servert seks studioalbum, inkludert nylig utgitte «Blu Wav». Dette er deres første album siden «Last Place» for snart sju år siden. Årets utgivelse markerer også bandets første album etter bassisten Kevin Garcias død. Tittelen på albumet, «Blu Wav» er utformet som en besynderlig kombinasjon av sjangerne bluegrass og new wave. Hva lederen Jason Quinn Lytle her har tenkt, skal vi forske litt mer på, for Grandaddy bruker fortsatt gamle synthesizere, gitarer og trommer i lydbildet sitt. Dog fargelegger bandet stemningen på dette albumet gjennom bruk av countrymusikkens glidende gitarer; da kanskje spesielt pedal steel-gitaren, samt at «Blu Wav» virker å være en følelsesmessig reise som også hedrer Kevin Garcia. Inspirasjonen fant Jason Lytle da han dro tilbake til hjembyen Modesto, hvor det hele startet, med Garcia som en av de fem grunnleggerne.
Av en eller annen årsak fant Lytle ut at med space- og indierocken godt fundamentert, skulle denne plata i tillegg ha en dose country-elementer. På et vis kan derfor «Blu Wav» kalles en form for country-inspirert indierock, eller bare alt country siden dette faktisk er litt alternativt. Spesielt om man drysser folky støv på toppen av det hele. Fra debutalbumet «Under The Western Freeway», som kom i 1997, til nå, har Grandaddy hatt moderat produksjonstakt. Noe av dette kan forklares med et opphold mellom 2006 og 2012, og denne siste ufrivillige «pausen» som var en konsekvens av tapet av bandkompisen. Ingen visste om bandet noen gang ville komme tilbake, men her er altså de gjenværende fire medlemmene med skjøre og smektende toner. Grandaddy formidler tanker om livets mange muligheter, men samtidig at menneskets iboende begrensninger kan uttrykkes på flere måter. Med dette som bakteppe, utforskes lengsel, sorg og håp.
Helt i starten møter vi den fine singelen «Cabin In My Mind» som gir rom for refleksjon og musikalsk sveving på steelgitarens premisser. I grunn har, nær sagt, alle sangene på dette albumet den innvirkningen. Det er som om låtene hver for seg forteller om Jason Lytles indre liv. På den andre singelen, «Watercooler», observerer vi forvirrende relasjoner og signaler på jobb, mens «Jukebox App» beskriver behov for tilhørighet. «On A Train Or Bus» gir et glimt av savn, og «Nothin’ To Lose» formidler en tilstand av frihet, samt et snev av både nostalgi og anger. Albumet har i prinsippet tretten spor, men noen av dem er relativt korte. Disse er småpene eller rare mellomspill, eller snutter knyttet til albumtittelens tema. Om man koker ned til resterende låtmateriale, er det ni låter med standardintervall, som til sammen danner en introspektiv opplevelse av sjarmerende alt country-låter. Omtrent samtlige låter har et ørlite drag av americana i seg. Hvis man kan trekke en parallell til Jonathan Wilsons «Dixie Blur», med country og americana, får man litt av den samme fornemmelsen her. Lydbildet er som en god miks av flere musikalske verdener, og Jason Lytles behagelige stemme drar oss elegant gjennom flere innbydende melodier.
«Blu Wav» er nok den mest lavmælte skiva i diskografien til Grandaddy, og grunnet steelgitar-effekten bryter albumets lydbilde ganske mye med den skarpere indierock-lyden. Der det vanligvis ville vært mer naturlig å sammenlikne Grandaddy med Sparklehorse, Wilco og Spoon, og gjerne også Sebadoh og Yo La Tengo, på en skranglete lo-fi-dag, er det her mer betimelig å trekke inn ovennevnte Wilson, Father John Misty, Fleet Foxes og Iron & Wine som referanser. Grandaddy har selvsagt beholdt sin identitet, og kombinasjonen av harmoni og melankoli er rimelig forførende. Musikken utstråler en form for forsoning, og effekten av å lytte til albumet gir en følelse av å være litt trist, litt fjern, litt forelsket og litt optimistisk. «Blu Wav» synes å være en endelig avskjed med Kevin Garcia, men sågar en indikasjon om at bandet har satt en ny kurs, eller vil måtte surfe på ny bølge uten ham. Og det må være det eneste som kan assosieres med new wave på dette albumet, for helt ærlig finner jeg ikke mye som minner om den sjangeren her. Og bluegrass? Tja, kanskje tittelen bare er kryptisk ordspill innpakket i folketoner fra den nordamerikanske historien? Ikke vet jeg, men den helhetlige framstillingen er uansett tilfredsstillende nok.
