Pen powerpop

Hvem skulle tro at Liverpool-bandet Cast, som ble dannet i 1992, skulle komme med et anstendig album nesten tretti år etter debuten «All Change»? Med sterke indierock-låter som «Alright», «Fine Time» og «Sandstorm» hørte man etterdønningene av det strålende, men sære undergrunnsbandet The La’s, som Casts frontfigur John Power hadde forlatt i 1991. I praksis hadde The La’s splittet opp, dels fordi vokalist Lee Mavers hadde en del innvendinger hva angikk integriteten i musikkindustrien, og dels fordi Power var blitt lei av å spille det samme settet siden 1986. The La’s’ selvtitulerte og eneste album inneholdt glitrende låter som «Timeless Melody», «I Can’t Sleep», «Feelin’» og «There She Goes», og Mavers’ karakteriske stemme var vrien å leve opp til, men på et sett klarte daværende Cast-kvartett John Power, Peter Wilkinson, Liam «Skin» Tyson og Keith O’Neill å levere en rimelig bra skive. At særlig bassist Peter Wilkinson kom om bord, gjorde sikkert ikke noe siden han også hadde forlatt et annet melodiøst Liverpool-band, nemlig Head-brødrenes Shack.

Problemet var å følge opp den lovende starten, og der har Cast hatt en større utfordringer. De har egentlig aldri klart å komme i posisjon til å dominere de ulike listene og scenene, så når de nå er ute med sitt sjuende studioalbum «Love Is The Call», er det interessant å høre at de både har ivaretatt sin opprinnelige lyd, og sågar snekret sammen elleve greie indierock-låter. Vel å merke er Peter Wilkinson borte, men den gjenværende trioen gjør denne melodiøse powerpopen (!) til en hørbar opplevelse. Produsert av Martin Glover alias Youth, som blant annet har The Charlatans, Heather Nova, Shack og The Verve i sin portefølje, har Cast fått fram en ganske varm og velklingende skive selv om den ikke er spesielt innovativ. Det første man merker seg er at mye av det alternative 90-tallet høres tydelig. Dette er en blanding av rock, pop og folk som funker uansett tid på året, og antakelig uansett setting med unntak av begravelse. Det mest mystiske her, er at de tre singlene er relativt mediokre sammenliknet med resten av albumet. Tittellåta «Love Is The Call» er kanskje den beste av akkurat disse uten at dette sier så mye. Singalong-aktige «Faraway» og folkrock-traveren «Love You Like I Do» gir ikke mer enn en «tja, og ellers?«-følelse. Når man luker vekk disse låtene, som angivelig skal pirre lytteren, er det vesentlig mer å hente fra resten av skiva.

«First Smile Ever» gir tidvis en slags Oasis-følelse og «The Rain That Falls» tar med seg elementer fra all gitarbasert poprock du har hørt siden 60-tallet. «Starry Eyes» og «Look Around» borer seg ned i 70-tallet og driver framover med rimelig bra energi. Dette er låter du kommer i fin stemning av, og det spiller ingen rolle om du er på en gammel, brun pub, eller soser rundt i en mer oppdatert hipstersjappe. «Time Is Like A River» har noen Beatles-takter, eller skal vi si nordvestengelske-takter, som det meste av Casts inspirasjon kretser rundt? Det eneste som bryter med denne forestillingen, er de plutselige meksikanske trompetene som dukker opp et godt stykke uti låta. Grepet er litt snålt, men det varer ikke så lenge. Avslutningslåta «Tomorrow Call My Name» har alle ingrediensene et gitarbasert indieband med referanser fra 70- til 90-tallet trenger for å smelte sammen tilfredsstillende toner.

«Love Is The Call» er et jevnt over godt poprock-album hvor restene av britpopens storhetstid henger noe igjen i både melodilinjer, tempo og lydbilde. John Powers vokal er fortsatt solid, og Cast kan synes å ha snekret sammen en skive som holder seg mer relevant enn det meste de har laget på noen tiår. Når de i disse dager er på turné for å promovere albumet i Storbritannia, vil de forhåpentligvis få en opptur, for det fortjener en gjeng med såpass lang fartstid i bransjen. Liker du fortsatt band som Dodgy, The Bluetones, Ocean Colour Scene og Supergrass, er dette noe for deg.