Fin fornying

Caligula’s Horse fra Brisbane har holdt på lenge, men har vært en liten outsider innen prog metal-sjangeren. Dels fordi band som Dream Theater, Symphony X, Opeth og Meshuggah har tatt mye fokus, og dels fordi sjangeren er av de mer åpne innen musikk. Dermed finnes det utallige musikalske kriker og kroker å befinne seg i, og som lykkejeger må man lete selv for å finne skattene. «Charcoal Grace» er australiernes sjette album, og de har kommet med godsaker jevnt og trutt siden 2011. «Bloom» fra 2015 fikk min oppmerksomhet med låta «Marigold», og fascinasjonen ble opprettholdt på «In Contact» fra 2017, særlig med låta «Songs For No One». Albumet «Rise Radiant» kom ut i 2020, og var etter bandets egen mening, det beste de hadde laget så langt. Dette druknet dessverre i pandemi og manglende promoteringsmuligheter.

Caligula’s Horse har alltid vært hardtslående og lekent, tuftet på gode musikalske prestasjoner, samtidig som de også har vært i utvikling. «Charcoal Grace» er noen knepp mørkere og mer kompleks enn tidligere utgivelser, men også veldig bra produsert. Akkurat det er ganske viktig når trommis Josh Griffin leverer ukjente antall slag i sekundet både her og der. «Charcoal Grace» er ikke et konseptalbum, selv om man kan la seg friste til å tenke i de baner. For der «Rise Radiant» var rimelig rett frem, kommer de her med en låt i fire deler, i tillegg til å belyse problemene som oppstod under pandemien. Det er ingen tvil om at bandmedlemmene i Caligula’s Horse er litt «skuffet» over at «Rise Radiant» bare ble pulverisert i covid-tåka. Konseptuelle låter eller ikke, så åpner det tindrende klart med «The World Breathes With Me», som fint kan benevnes som et av høydepunktene. Skjønt, her er det ikke så mye å pirke i ellers heller. Starten gir en passelig myk inngang, før kompleksitetene kommer i rikt monn.

«Golem» fyrer opp et erketypisk Caligula’s-riff av typen stakkato. Her er det en masse funkyness i tempoene, som er et landskap gitarist Sam Vallen trives godt i. Han får utfoldet seg i roligere uttrykksformer på andre låter også. Så kommer bandets nyvinning, en låt delt i fire, eller fire låter som skal utgjøre en låt, om du vil. Bandet selv forklarer temaet slik: «En fiksjonalisert beretning om det ustabile forholdet mellom barn og forelder, som utforsker sykluser av overgrep ved siden av menneskehetens ansvar samt behovet for, og verdien av tilgivelse». «Charcoal Grace» del 1-4. Del 1 («Prey») begynner filmatisk og oppbyggende, og lager et musikalsk landskap som ikke har hastverk med å komme til konklusjonen. Det hele sys fint sammen i del 4 («Give Me Hell»), som av oppbyggende årsaker også virker sterkest. Denne firedelte kreasjonen gir absolutt mest mening om du hører på dem som en låt.

Et roligere bidrag får vi med «Sails», som befester inntrykket vi allerede har; Caligula’s Horse kan skrive mykt og melodisk også. Et annet høydepunkt er «The Stormchaser». Versene er drevet av en fin bassing fra Dale Prinsse, og ender i et sterkt refreng. Jim Grey på vokal får brukt alle sylindere, og det meste som skjer, er lett forståelig. «Mute» avslutter albumet på en snedig måte. Etter vandringer i alle mulige Caligula’s Horse-terrenger underveis, plukker de opp noen riff og vokale referanser til åpningslåta «The World Breathes With Me», som igjen gir en naturlig musikalsk avslutning av det man har hørt.

Der åpningssporet var på ti minutter, strekker avslutningen «Mute» seg enda lengre, og klokker inn på hele tolv minutter. Låta er som en mektig eventyrfortelling, men på samme måte som resten av «Charcoal Grace», krever det sitt før denne fester seg skikkelig i øregangene. Det er egentlig bare positivt, for man skjønner mer av albumet ettersom avspillingene blir flere, og da blir lyttergleden desto større. Floskelen «en musikalsk reise» er umulig å komme unna her, for det er akkurat det dette albumet er. Volumet skrus til foreløpige 8, men med flere avspillinger forventer jeg fortsatt økende kjærlighet til «Charcoal Grace».