Magisk univers

Da jeg hørte dem på Øyafestivalen i fjor sommer, tenkte jeg at her har du årsaken til at Highasakite har tapt seg; det musikalske geniet Kristoffer Lo trakk seg ut og skapte Slowshift istedenfor, sammen med Brynjar Leiffson (Of Monsters And Men), Thomas Järmyr (Motorpsycho og tidligere Årabrot-medlem) og Trondheimssolistene. Øyafestivalen omtalte bandet slik: «Slowshift is the kind of band that reminds you why you fell in love with music in the first place», og det var nettopp det som skjedde for meg under den konserten. Slowshift endte opp med å bli min største musikkopplevelse på Øya i 2023.

Jeg har ventet på Slowshifts debutalbum «World Going One Way» siden august 2023, men da de slapp singler gjennom høsten fenget ikke disse meg på samme måten. Derfor ble jeg mer og mer bekymret for at albumet ikke skulle bli like bra som konsertopplevelsen. Det var en helt unødvendig bekymring, men for å få den gode opplevelsen må dette albumet høres i sin helhet og du bør ha tid til å la deg forføre. «World Going One Way» er en helt nydelig perle med ingredienser av klassisk musikk, alternativ rock, synth og en god dose psychedelia. Albumet fortjener å lyttes til på det aller beste anlegget du har tilgjengelig, for det er da du får med deg hele spennet av tonene i de instrumentale partiene. Låtene går fra de dype trommene til de lyse strykerne, og ikke glem fullt volum for å få den ultimate opplevelsen av det suggererende universet musikken drar deg inn i.

Om jeg skal sammenlikne «World Going One Way» med noe annet, er det fristende å trekke paralleller til den amerikanske filmkomponisten James Horner, som blant annet står bak filmmusikken til «Braveheart», «Troja» og «Avatar», for å nevne noen. Slowshifts univers er som om nevnte filmtematiske lydbilder møter Pink Floyd, eller Highasakite, da de var på sitt beste, med småpene riff à la Motorpsycho. Det er kanskje ikke så rart når både Kristoffer Lo og Thomas Järmyr er tidligere medlemmer fra hvert av de sistnevnte bandene. Vivaldi laget en symfoni om de fire årstidene, Disney prøvde å male musikken da han laget «Fantasia». Denne gangen er det Slowshift, med sitt «World Going One Way»-album, som maler et moderne bilde med toner, muligens som et samfunnskritisk blikk på klimakrisen, hvor musikken forteller deg hvor vakker og magisk naturen vår er, men også det såre og dramatiske lydbildet som forteller en historie om at vi er på vei til å ødelegge den. Men det er bare en tolkning fra min side.

Albumet har ni spor, men består av åtte unike låter hvor flesteparten av dem er instrumentale. Unntaket er «EndUp» som både innleder og avslutter albumet, og hvor Fay Wildhagen og Kristian Kristensen bidrar i en duett. Begge er solide soloartister som den siste tiden har gitt ut flere gode låter på hver sin front. Slowshift har også fått med seg den australske folktronica-artisten Gordi på låten «SIR». Disse to låtene gir et lite avbrekk fra det instrumentale lydbildet, men gir også det lille ekstra, kanskje særlig for deg som synes ren instrumentalmusikk kan bli i overkant mye. At «EndUp» både innleder og avslutter skiva kan antakelig virke som et rart valg, men dette oppleves mer som en helhet hvor reisen avsluttes der den begynte og binder det hele sammen.

Om jeg skal skru volumknappen ned fra elleveren, er det bare fordi flere av låtene ikke nødvendigvis oppleves som like sterke når du hører dem hver for seg, men til sammen utgjør de et musikalsk mesterverk. Da jeg gikk fra konserten i Sirkus-teltet på Øyafestivalen for et halvt år siden, var jeg trollbundet. Legg deg ned på sofaen og fyll stua med god lyd, eller gå ut i naturen med et godt headset, og la deg bli dratt inn i Slowshifts magiske univers mens du nyter en musikalsk reise du ikke opplever så ofte.