Fint og forutsigbart

Det amerikanske synth-popbandet Future Islands har siden starten, for snart tjue år siden, gjort seg bemerket med sitt svært melodiøse lydbilde og egenartete uttrykk. Frontfigur Samuel T. Herrings særegne mørke og hese stemme gir bandet en spennende dimensjon som skiller seg en del fra tradisjonelle synth-band. At Future Islands er del av 4AD-familien, er heller ikke ueffent siden plateselskapet som oftest har, og har hatt, interessante og alternative artister i sin portefølje. Herrings udiskutable energi kommer ikke bare til uttrykk på plate. Den er også helt rå live. Sammen med Gerrit Welmers på keyboard, gitarist/bassist William Cashion og trommis Michael Lowry, har Herring skapt en feiende flott karriere, hvor studioalbum nummer sju «People Who Aren’t There Anymore» nå endelig har kommet ut.

Det er nøyaktig ti år siden jeg oppdaget Future Islands med albumet «Singles». Selv om dette ikke var en singlesamling, men faktisk et vanlig studioalbum, fantes det en rekke strålende melodier som allerede der aspirerte greit til en «Best Of»-samling. Etter dette, var det bare å følge med på kommende krumspring. Utgivelsen «People Who Aren’t There Anymore» inneholder flere låter som er verdt å stifte bekjentskap med. Finfine «Say Goodbye» og «The Tower» kunne lett vært med på skiva fra 2014 også. Selv om begge melodiene er nynnbare med en tilsynelatende atmosfærisk positivitet, er den første av dem en følelsesmessig reise om det å ta farvel med noen man er glad i, mens den andre bringer på banen perspektiver om livets stadige bevegelser. «Deep In The Night» er musikalsk sett av mer melankolsk karakter der teksten også belyser destruktive relasjoner. «Corner Of My Eye», som synes å være om en venn som forsvant, er nok den fineste balladen på skiva; uttrykt med ettertanke og savn i linjene: «and on the darkest nights / I still see you in the corner of my eye». Øvrige låter går i normalt mid-tempo-modus, mens det er mer fart i «The Thief».

Albumets tolv spor er visstnok basert på bandets samlete erfaringer, men særlig er det vokalisten Herrings opplevelser som virker å være dominerende. Som albumtittelen indikerer, er tap, kjærlighetssorg og lengsel essensen her. Likevel finnes det noen tekstmessige oppturer, og glimt av takknemlighet for samvær og minner. Singelen «King Of Sweden», som allerede utkom i 2022, har det samme passe hurtiggående lydbildet som de fleste av de andre låtene, men her inviteres vi til en mer ambivalent følelse. Da Herring var i Sverige for flere år tilbake, traff han den svenske skuespilleren Julia Ragnarsson, og de ble forelsket. Låta handler visstnok om dette møtet der han samtidig fikk en slags følelse av å være «konge på fremmed jord». Om det var kjærlighetserobringen, eller noe annet som utløste denne forestillingen, vites ikke, men tekstlinjene «you are all I need / nothing said could change a thing» understøtter kanskje det? Men, og det er alltid et men…pandemi og bopeler på to kontinenter…og som nevnt er denne låta noen år gammel, så mye har skjedd fra da til nå. Herring og Ragnarsson er ikke lenger et par.

Inspirert av kunstneren Beedallos maleri, «Fading Memory Of A Face», portretterer albumet ulike tap, men kanskje spesielt framstår det som et dypdykk innen menneskelige sinn og relasjoner på godt og vondt. Bedallos visuelle inntreden på coveret, gir albumet i så måte en ekstra nyanse. Med «People Who Aren’t There Anymore» fortsetter Future Islands i sin vante musikalske stil, og Samuel T. Herring synger med sedvanlig innlevelse som balanserer mellom melodiøs vokal og en slags growling. Bandet presenterer jevnt over tilfredsstillende synth-poplåter, og enkelte av dem er også skikkelig gode. Det er like fullt få overraskelser å spore. De ordentlig fengslende og raffinerte variantene av bandets solide fundament uteblir selv om vi er med på en reflekterende og emosjonell reise. Rent musikalsk framstår denne skiva som et ganske trygt og komfortabelt håndverk, men det er selvsagt lov. «People Who Aren’t There Anymore» er absolutt en hørbar skive, men om bandet hadde vært mer kreative, ville de ha oppnådd enda større lytternysgjerrighet.