Fadnes – «The Waiting Game»
(Voices Music & Entertainment, 2023)
Selv om vi ventet en stund, er det verdt å lytte til en av Norges mest behagelige stemmer.
Jim Stärk-vokalisten Einar Stokke Fadnes ga i fjor ut et innbydende album som føyer seg inn i rekken av godsakene Jim Stärk leverte de første årene. Fra 2002 med debuten «Ten Songs And Hey Hey» via elegante «No Time Wasted» til et endelig gjennombrudd med både EP-en «Morning Songs» og en selvtitulert langspiller, hvis innhold radiostasjonene satte på repeat i 2004-2005, ble noen av de fineste harmoniene Norge har hørt de siste tjue årene tryllet fram. De slapp et par plater etter disse, men fra 2011 ble det stille. Cirka ti år senere kom Fadnes ut med sitt første soloalbum, og i fjor kom oppfølgeren «The Waiting Game».
Einar Fadnes er en ganske så allsidig herremann. Som låtskriver klarer han å få fram en vakker sårhet på linje med Frank Hammersland, og som vokalist har han en helt vanvittig varm og stemningsfull klang. Mannen har flere strenger å spille på, praktisk talt, for både gitar og piano står på repertoaret i tillegg til at han er svært god til å orkestrere låtene sine. Det er alltid bra lyd på sluttproduktene hans, og hva enn han jobber med, merkes det at han alltid setter sitt særegne stempel. I 2023 fortsatte Fadnes altså sin solokarriere med «The Waiting Game», og apropos lyd, så er det ikke så snålt at dette låter bra når produsenten heter Kenneth Ishak. Mossingen har noen tiår med sitt eget Beezewax, og har tidligere lekt i studio med Motorpsychos Bent Sæther, samt hjulpet flere flinke folk på sin musikalske sti. I fjor bisto han sågar de dyktige damene Signe Marie Rustad og Kaja Gunnufsen med respektives album i tillegg til Fadnes’ andre soloutgivelse.
«The Waiting Game» tar deg, ikke overraskende, med på en feiende flott reise hvor Einar Fadnes atter en gang viser sin evne til å skrive melodiøse og vakre låter. Alle de åtte låtene på skiva flyter godt, og tekstene inneholder de klassiske elementene i den mellommenneskelige tilværelsens enkle kompleksitet. Åpningssporet «Blue Farewell» er som et spor fra «No Time Wasted», altså bra, og nå er det bare å lukke øynene og nyte. Strålende «Change It Back» følger på med vokalbistand fra Thea Glenton Raknes fra Thea And The Wild. Når «Sail On» inntar høyttalerne har vi allerede konsumert tre singler. Med fare for å sitte fast i det uunngåelige Jim Stärk-klisteret, må jeg likevel påpeke at både sistnevnte og tittelsporet ville passet godt inn på 2005-skiva deres også.
Selv om landskapet «The Waiting Game» opererer i, kan assosieres med alt fra Thom Hell via Donald Fagen til James Taylor og Jackson Browne, har Fadnes’ univers en egenart. Det har ofte vært noe visejazz-aktig popsnurr i Fadnes’ verden, men på dette albumet synes det å bli enda tydeligere og ikke minst lydmessig enda fyldigere enn den første Jim Stärk-perioden. Det er som om han tok med seg det beste fra denne æraen, og la på volumet som kom med poprock-eksperimentet fra 2006, men uten å falle i den samme fella. Her er både subtile blåsere, piano, keyboards og jazzy innslag med deilig tromming, og musikken føles fortsatt organisk og lun å lytte til. Einar Fadnes viser seg som en erfaren artist. Han synger like bra som i sine velmaktsdager med bandkompisene, men han gjør det muligens på en enda mer sofistikert måte. Muligens er det arrangementene som gjør at det virker nettopp slik, men konklusjonen er uansett at «The Waiting Game» er et album som bare bør lyttes inn. Kort sagt er denne skiva marinert i brillefin soft rock som totalt sett gir en veldig behagelig lytteopplevelse.
