Uklar tale

Synth-poptrioen Nation Of Language fra New York består av Ian Richard Devaney, Aidan Noell og Alex MacKay, og tidligere i år kom de ut med sitt tredje studioalbum «Strange Disciple». Bandet, som blant annet skal være inspirert av gamle synth-travere, men fortsatt ganske så vitale Orchestral Manoeuvres In The Dark (OMD), har endret noe på lydbildet siden de foregående albumene. I hovedsak merkes dette gjennom en fyldigere produksjon, men også en mer kommersiell vinkling på låtene. Der Nation Of Language tidligere kunne virke å ha et forenklet synth-bilde med litt kulør i flekkene, har de denne gangen malt lerretet med både bredere og mer fargerik pensel. Likevel kjennes det som om de musikalske fargene flyter litt over i hverandre.

Det er lett å trekke paralleller til tidlig 80-tallssynth når man hører på «Strange Disciple», for her er alle ingredienser du kan tenke deg fra new wave-perioden hvor eksempelvis ovennevnte OMD, tidlig Depeche Mode og The Assembly virker å være nærliggende referanser. Av de ti låtene på albumet er hele fem av dem singler. Jeg skal være med på at åpningslåtene «Weak In Your Light» og «Sole Obsession» funker greit som singler, men «Sightseer», «Stumbling Still» og Future Island-liknende «Too Much, Enough» bare er sånn passe interessante i mine ører. Hver sang skal visstnok bidra til å understøtte et totalkonsept som jeg ikke får helt tak på. Derfor velger jeg å la landskapet være en irrelevant og gjennomsiktig overbygning og heller isolere låtene hver for seg.

Avslutningslåta «I Will Never Learn» må være en fjern slektning av «I Just Can’t Get Enough», men her blir jeg ikke helt enig med meg selv. Som ved flere anledninger i 2023, er det uansett moro å få et gjenhør med 80-tallets post-punk og new wave-inspirasjoner, og én ting skal Nation Of Language ha; de er rimelig tro mot den opprinnelige musikalske ideen sin, nemlig retro-synth! «Strange Disciple» er et helt OK album, og bandet fortsetter sin reise fra debutalbumet «Introduction, Presence» som kom under pandemien i 2020. Skulle ikke dette nye albumet fenge umiddelbart, men du likevel blir litt nysgjerrig, er det bare å gå tre år tilbake og jobbe seg fram til i dag. Da merker du hva Nation Of Language representerer, og du vil sågar høre en musikalsk endring.

Om dette er en utvikling som går i riktig retning, lar jeg være opp til deg. Du kan jo starte med den tre år gamle brillefine singelen «September Again» og sammenlikne denne med låter som «Surely I Can’t Wait» og «Swimming In The Shallow Sea». Så kan du spørre deg hvorfor disse ikke ble funnet verdige som singler på årets skive. Akkurat det er en liten gåte for meg, for jeg ville sidestilt samtlige tre i kvalitet. Bandet var tydeligvis fornøyd med valget, og selv om jeg ikke helt forstår disse prioriteringene eller alt de forsøker å kommunisere, er det jo helheten som teller. Og den er grei nok.