Kriminelt bra

Amerikanske Dylan Le Blanc har med sine drøye tretti år på planeten allerede gjort en del her i verden. Som tenåring var han i gang med musikk, og både familie, da spesielt faren, og et lokalt musikkmiljø formet ham som gitarist og singer-songwriter. Med sitt pågangsmot, samt inspirasjon av folkrock og country, var det vel bare rett og rimelig at denne talentfulle fyren skulle gjøre det godt. Om han så for seg å turnere og spille med artister som First Aid Kit, Lucinda Williams, Calexico og Bruce Springsteen, vet jeg ikke, men det har han altså gjort. Dylan Le Blanc debuterte med albumet «Paupers Field» i 2010, og i år kom altså mannen fra Louisiana, som de seneste årene har funnet et nytt hjem i Norge, ut med sin femte skive kalt «Coyote».

«Coyote» virker å være et konseptuelt og delvis selvbiografisk album på tretten låter med glitrende americana-klang. I korte trekk fortelles det om den metaforisk ensomme ulven Coyote, som krysser grensen til Mexico og blir involvert i en underverden han ikke rår over. Han møter kjærligheten, men sliter med sine egne problemer og dilemmaer. Albumet beskriver hvordan Coyote prøver å finne seg selv og sin plass. Musikalsk sett utforsker Le Blanc en blanding av poprock, folk og country som til sammen skaper den atmosfæriske og melankolske americana-lyden. Hans uttrykksfulle og følsomme stemme, sammen med gripende tekster, gjør at sammenlikninger med artister som Neil Young, Damien Jurado og Ryan Adams er nærliggende. Vokalen er sjelfull, passe lys og voluminøs, og funker litt på samme måte som når Jim James fra My Morning Jacket og Robin Pecknold fra Fleet Foxes formidler sine låter. Og det er jo bare bra.

Albumet starter med tittelsporet, og fortsetter med perler av vakker melankoli og elegante arrangementer av strengeinstrumenter i både elektrisk og akustisk form. De nydelige harmoniene og koringene gjennom hele skiva, gjør at Dylan Le Blancs musikk bør appellere bredt. Likevel forutsetter det at du trives i det amerikanske folkrock-landskapet. «No Promises Broken» åpner med gitarkomp som, med litt godvilje og et skråblikk, får meg til å tenke på banjotonene på Neil Youngs tøyselåt «Old King» fra «Harvest Moon». Der stopper det dog brått, for inn saloondøra får jeg heller en følelse av at Jason Isbell dukker opp. «The Crowd Goes Wild» skiller seg fra majoriteten av låtene fordi den både har mer tempo i seg og er, i bunn og grunn, en mer oppstemt låt med småfunky rytmer og fioliner som får det til å rykke litt ekstra i labben. Det er ikke en hæla-i-taket-låt selv om den faktisk nesten er litt discopreget. Hvor kom Shaft og Superfly fra liksom? Det spiller ingen rolle, for interessant nok fungerer dette lydbildet perfekt. Avslutningslåta «The Outside» er en strålende låt med slidegitarer, og kanskje med en av årets fineste melodilinjer. Når hovedpersonen vurderer muligheten for fluktruter, med en gråtende kvinne ved sin side som lurer på om hun får se ham bli gammel, sier det mye om historiens utgang: «these days you can’t be too sentimental / gotta leave her for’ the sunset gets too hot / doesn’t matter if you like it or not / you’re on the outside».

Dylan Le Blanc fant kjærligheten som trakk ham til Lillesand, og det skal vi være glade for. For Le Blancs evne til å skape brillefine musikalske uttrykk og krysse kulturelle grenser gjør ham til en svært spennende skikkelse innen americana-sjangeren. Denne skiva kom for over to måneder siden, og han opptrådte blant annet på Rockefeller senest primo desember i år, så at vi ikke har fått ut denne omtalen før nå, er bare å beklage. Uansett er det verdt å bruke tid på «Coyote» som tar deg med på en behagelig musikalsk reise selv om du rent tekstmessig må navigere i et mørkere landskap med utfordrende hindringer. Vi har trukket fram noen assosiasjoner til andre artister, så om du kjenner at disse er på samme planet som deg, er det bare å legge til Dylan Le Blanc også. Hvis ikke, er du litt utafor.