Eklektisk Lek

Newyorkeren Caroline Elizabeth Polachek har gjennom sin snart tjue år lange karriere rukket å gjøre litt av hvert; både som bandmedlem i det synth-orienterte indiepop-bandet Chairlift og som soloartist. Polachek hadde et soloprosjekt under pseudonymet Ramona Lisa mens hun fortsatt var i Chairlift, og kom deretter med enda et soloalbum i 2017. Da hadde hun forlatt Chairlift. Denne gangen gikk hun under initialene av sitt fulle navn, CEP. Fra da av staket Polachek for alvor ut sin egen kurs, og sementerte, enkelt og greit, sin musikalske identitet rundt soloartisten Caroline Polachek. Albumet «Pang» kom i 2019, og nå fire år senere, har hun kanskje fått sitt reelle gjennombrudd med «Desire, I Want To Turn Into You». Dette er Polacheks fjerde soloalbum totalt, men altså andre under eget navn.

Skiva er et skråblikk på forbruk og nytelse, og jo mer man lytter på albumet, jo mer skjønner man at dette er et virkelig imponerende resultat av Polacheks oppfinnsomhet. Det har tatt meg en stund å få dette albumet, som allerede kom i midten av februar, under huden. Det er vel en gjengs oppfatning at hvis man bruker en stund på å knekke musikalske koder, er det som oftest et ganske bra produkt. Dersom du velger å tro på meg, kan du gjerne lytte gjennom denne alternative popskiva med sine artsy og tidvis avantgarde vendinger. «Desire, I Want To Turn Into You» består av tolv spor hvor halvparten av dem er singler. Søker du etter reinspikka pop, må du ikke la åpningssporet «Welcome To My Island» skremme deg. Dette er bare en kul opptakt til resten av albumet. Musikalsk minner dette om en slags artpop-variant som selveste Peter Gabriel kunne eksperimentert med innimellom, og allerede her viser Polachek at hun er ganske allsidig.

På låta «Fly To You» får Caroline Polachek hjelp av to damer som vet hvordan melodiøs electropop med eksperimentelle innslag skal arte seg. Engelske Dido og canadiske Grimes gir låta ekstra schwung. Avslutningslåta «Billions» er også en single, og funker som en mal for mid-tempolåtene på albumet. «Sunset» er en fin popsak med akustiske gitarer og «latino sound» der melodilinja og vokalen til Polachek leker med «Penny Lane» i et sommerlig lydlandskap. Min definitive favoritt er «Bunny Is A Rider». Selv om denne spretne låta ble sluppet som single allerede i 2021, og i så måte har herjet på listene et par år, er den like fullt et høydepunkt på årets albumutgivelse. Den er lett og passe avantgarde-rytmisk, og festlig nok har Polachek og medprodusent Danny L. Harle, som også bidrar med noen basslinjer, sneket inn hans datters små, søte babysnøft i lydbildet. Årsaken er ikke helt klart for meg, men det må være moro å få kreditert sin første vokale opptreden på en slik låt. Akkurat nå er hun sikkert bare lykkelig uvitende, så får vi se om produsentens datter forfølger en liknende karriere om tjue år.

Caroline Polacheks register er omfangsrikt, og med en rimelig variert produksjon tar hun oss gjennom ulike sjangere og historier. Hun framstår som selvsikker, har mye humor og lar seg ikke pelle på nesa. «Desire, I Want To Turn Into You» stråler av kreativitet og glede, men kan samtidig virke utfordrende å lytte inn selv om låtene egentlig er ganske tilgjengelige. Derfor må man gi dette albumet tid, men muligens ikke ti måneder, som jeg gjorde. Caroline Polacheks musikalske talent er udiskutabelt, og liker du St. Vincent, Charli XCX, Robyn og til og med Björk på sitt mest poppa, vil du høyst sannsynlig trives med dette albumet også.