Luke 22

Engelske Supertramp så dagens lys for over femti år siden, men var helt klart mest produktive i den første fasen, som i praksis spenner seg fra den selvtitulerte debuten i 1970 til «…Famous Last Words…» i 1982. Dette er i prinsippet også gullalderen til bandet som kjennetegnes ved sin blanding av svært melodisk pop, art- og progressiv rock, samt veldig karakteristiske vokaler. De to hovedlåtskriverne, frontfigurene og vokalistene, Rick Davies og Roger Hodgson, utfylte hverandre godt både stemmemessig og stemningsmessig. Kanskje spesielt er falsetten til Roger Hodgson noe man lettest assosierer med Supertramp. Bandet har hatt en rekke medlemmer, men disse to grunnleggerne var stabile gjennom ovennevnte periode. Musikken er i hovedsak blåser- og tangentdrevet; da med særlig bruk av saksofon og keyboard, og ikke minst var deres kjærlighet for, og utstrakte bruk av Wurlitzers elektriske piano en dominerende faktor for bandets typiske signaturlyd. Klangen av dette pianoet mikset inn i de ulike musikalske stilartene ga Supertramp en rekke singlesuksesser, samt strålende albumer som «Crime Of The Century», «Crisis? What Crisis?» og «…Famous Last Words….», og selvfølgelig denne omtalens aktuelle skive «Breakfast In America».

«Breakfast in America», utgitt i 1979, er Supertramps sjette studioalbum. Skiva ble en stor kommersiell suksess og fikk solid anerkjennelse verden over. Den gikk til topps i en rekke land i Europa, også her på nisseberget. Det samme skjedde i USA, Canada, Australia og New Zealand. I hjemlandet nådde de tredjeplassen på albumlista. Med sine fire singler «The Logical Song», tittelsporet, «Goodbye Stranger» og «Take The Long Way Home» har Supertramp skapt musikkhistorie, og fått allsangen til å ljome på hjemme-alene-fester, vorspiel og på utsteder de siste fire tiårene. Albumet var opprinnelig en samling sanger tuftet på forholdet medlemmene imellom og deres motstridende ideer. Til tross for interne spenninger under innspillingen, endte «Breakfast in America» likevel opp som et ganske så friskt, gøyalt og lettbeint album.

Du har sannsynligvis sunget deg tullete på én eller flere av nevnte singler, men skiva inneholder mer enn som så. Åpningssporet «Gone Hollywood» settes noen ganger i sammenheng med avslutningen «Child Of Vision». Førstnevnte handler om en person som flytter til Los Angeles for å bli filmstjerne, mens sistnevnte observerer den amerikanske livsstilen generelt. Tolkningsmessig virker det som Supertramp, som faktisk bosatte seg i California, gjennom disse to sangene utforsker dualiteten i å forfølge en drøm og forhåpentligvis oppnå suksess. Det er garantert ikke alle forunt å lykkes, så her belyses både de positive og de negative aspektene. Uenighetene mellom de to sjefene kommer muligens noe til uttrykk her, når respektives identiteter og kreative visjoner utfordres av den andre parten. Rick Davies skrev «Gone To Hollywood» og «Roger Hodgson skrev «Child Of Vision», men interessant nok synger de sammen på begge disse låtene, og det er kun her de deler den vokale oppmerksomheten «broderlig». Derfor er det ikke til å bli helt klok på alle diskusjonene som tydeligvis pågikk om åndsverk og det å være fus-i-alt. Det som man imidlertid bør være klar over, er at «Child Of Vision» er en kanonlåt. At denne fusion-geniale saken, med sitt Manfred Mann- og Alan Parsons-aktige lydbilde, ikke ble prioritert som en single, eller på annen måte er blitt en klassiker, er i hvert fall ikke til å bli klok på.

Albumtittelen skulle opprinnelig være «Hello Stranger», men Hodgson overtalte Davies til å endre den til «Breakfast In America» fordi den da ville passe den lette musikalske stemningen bedre. Samtidig var skiva en kontrast til Supertramps tidligere, mer seriøse og progressive utgivelser. At tekstene tøyser harmløst med USA, var aldri ondsinnet ment. Det var snarere slik at bandet var blitt gradvis fascinert av amerikansk kultur og historie etter relokaliseringen til Los Angeles to år tidligere. Like fullt gir coveret en liten indikasjon på skråblikket Supertramp hadde om du studerer bildet litt ekstra. Servitøren som holder appelsinjuice og smiler til kameraet, er antakelig en parodi på Frihetsgudinnen, og bybildet i bakgrunnen laget av kjøkkenutstyr, som salt- og pepperbøsser, eggekartonger, kaffekopper, bestikk og tallerkener, virker å være er en ironisk illustrasjon av New York. Har du lagt merke til dette noen gang, eller har du bare startet gaulingen med: «take a look at my girlfriend / she’s the only one I got / not much of a girlfriend / I never seem to get a lot»…og avsluttet med «ba da da dum ba da da dum ba da da da dum…». I så fall har du litt å ta igjen, for «Breakfast In America» er Supertramps mestselgende album, og det er det en soleklar grunn til. God julefrokost.

Bjørn