Nik Kershaw – «Human Racing»
(MCA)
Som den oppmerksomme leser ser, er jeg nå over i 1984. Mine gjenstående 1983-favoritter ble omtalt i fjorårets julekalender, så du kan gjerne også lese om to andre av 1983s beste album, nemlig Genesis og YES. Men nå til den aktuelle saken.
Nicholas «Nik» David Kershaw fra Ipswich er ganske så genial, og han forsto tidlig at om han skulle tjene penger, måtte han skrive musikken selv. Så tenkt, så gjort. Kershaw har alltid vært en ettertraktet herre, og han har skrevet låter for en rekke artister, som blant annet Elton John, Elaine Page, James Blunt, Chesney Hawkes og Bonnie Tyler. Han har også samarbeidet med Sia. Det er egentlig flere artister som, på et eller annet tidspunkt, har bedt Kershaw om musikalsk hjelp når de har stått fast i en kreativ prosess. En hendelse var da den eksentriske tangent-nestoren Tony Banks fra Genesis fikk flydd inn Kershaw med helikopter for en dag, siden han selv sto fast på et seigt instrumentalparti. At en såpass egenrådig fyr som Banks gjorde dette, vitner om Kershaws status i musikermiljøet.
Nik Kershaw er åpenbart en dyktig forretningsmann som har funnet sin vei i musikkbransjen. Hans musikalske allsidighet og låtskrivertalent har i så måte kommet godt med når han ikke lenger eksponerer seg som artisten han var i sine velmaktsdager. For hver eneste gang en av låtene hans blir spilt, uavhengig av hvem som framfører, triller gode penger inn i Kershaw-kassen. Derfor holder han fortsatt på med musikk. Så sent som i 2020 ga han selv ut albumet «Oxymoron», men akkurat nå skal vi heller sette tidsmaskinen i gir, og dra omtrent førti år tilbake i tid og se litt på skiva som hjalp Nik Kershaw ordentlig i gang med karrieren. De mest kjente låtene fra debutskiva «Human Racing er «I Won’t Let The Sun Go Down On Me» og kanonsingelen «Wouldn’t It Be Good». Sistnevntes musikkvideo er i sci-fi-modus, og Kershaw gestalter selv en utenomjordisk skapning som observerer menneskers oppførsel i ulike situasjoner før han innser at jordkloden ikke er et sted han ikke ønsker å forbli en del av. I hvert fall ikke slik verden framsto på denne tiden.
Resten av albumet er rett og slett fullt av rosiner til pølsene. Skiva er en smart rytmefest i det store og hele, med god balanse mellom synth-pop og gitar-riff, bra vokal og catchy refrenger. Åpningslåta «Dancing Girls» er et eksempel på dette, og denne er en av flere låter som begynte som en jam i studio. Den er tørt mikset og full av rytme, og det funker veldig fint. «Drum Talk» er leken og like rytmisk, og blir mer engasjerende jo mer man hører på den. «Bogart» følger samme lekne spor, og er kreativt til tusen. I tillegg glir det glimrende rett inn i «Gone To Pieces», som kanskje ikke er en favorittlåt, men har gøyale funk-elementer og smurfe-koring! «Shame on You» kommer med et sterkt refreng, og en herlig backbeat. Jeg tipper at det var hysterisk festlig å være menneskelig rytmeboks der. «Cloak And Dagger» er lag på lag, og hvert lag er hørbart og forståelig. Det er mange ideer også her, men det hele sys godt sammen til en egenart man blir glad i. Låtene «Faces» og «Human Racing» er roligere, men de holder likevel på spennende rytmer og refrenger. Tittellåta kunne i prinsippet vært en julelåt, med en litt annen tekst. Bare av den grunn har «Human Racing» gyldig plass i årets julekalender.
Mikkel