Luke 11

Sparket ut av Rainbow, sparket ut av Black Sabbath, men med en platekontrakt i baklomma fra Warner Bros som kunne brukes da han forlot Black Sabbath. Det var starten på eventyret til Ronnie James Dios egen ferd i musikkens tjeneste. Dio var aldri et soloprosjekt i Ronnies øyne; det var alltid et band. Og det interessante er at Dio ble et produkt tuftet på skuffelser. For etter exiten fra Black Sabbath, tok gitarist Tony Iommi kontakt med Ronnie. Tony ville forlate Black Sabbath og starte et band med Ronnie. Etter noen måneder med planlegging, ble Black Sabbath tilbudt ny kontrakt og en masse penger for utgivelser av album. Dermed var Ronnie ute i kulden igjen, og det var inspirasjonen han trengte for å skape Dio. Han fikk med seg trommis Vinnie Appice fra Black Sabbath, som også hadde fått fyken, i tillegg til Jimmy Bain på bass/keyboard og Vivian Campbell på gitar.

Ronnie hadde allerede skrevet ferdig «Holy Diver» og «Don’t Talk To Strangers», og med komplett band på plass tok det ikke lang tid å snekre resten av låtene i Sound City Studio i California. Ronnie hadde lært mye om produksjon av selveste Martin Birch (produsent for Deep Purple, Rainbow, Black Sabbath, Iron Maiden, Whitesnake og Blue Öyster Cult), og fant dermed ut at han skulle produsere «Holy Diver» selv. En fun fact her er at albumets første låt, «Stand Up And Shout», var den siste låta som ble skrevet. Kun backing-musikken var spilt inn da Jimmy Bain måtte av gårde til Tyskland for å være med på en Scorpions-innspilling. Da dro Vinny Appice også, som var ferdig med sitt bidrag. Dermed skrev Ronnie tekst og melodi, og fikset resten selv. Sluttresultatet ble en glimrende åpning på albumet.

Bakgrunnen for den episke tittellåten var at Ronnie ville lage en grandios låt på linje med «Stargazer» fra Rainbow-tida (1976) og «Heaven And Hell» fra Black Sabbath tida (1980). I ettertid står «Holy Diver» som en av de mest kjente heavyrock-låtene gjennom alle tider. Låta har kultstatus, og samtlige mennesker med hørsel på Tellus har fått den med seg, enten de vil eller ikke. «Caught In The Middle» er om lydteknikeren, Angelo Arcur, som Dio brukte på albumet. Han kom stadig mellom barken og veden med Ronnie sin sterke personlighet og klare visjoner på hvordan bandet skulle høres ut. Dette er en riffpreget låt som kanskje mangler det helt geniale, men som funker greit likevel. «Don’t Talk To Strangers» en klassisk Dio, med melodisk intro, røffe riff og gode vokalprestasjoner. Dette er definitivt ett av høydepunktene på albumet. «Straight Through The Heart» tar for seg Ronnies eget følelsesliv i denne perioden, med blytungt heavy-riff og signaturtromming fra Vinny Appice. Kunstpausene underveis virkelig gjør låta, dette er lett å like og umulig å glemme. «Invisible» handler om psykiske traumer, sett ut fra tre forskjellige personers perspektiver; nærmere bestemt en ung homofil mann, en mishandlet jente, og til slutt Ronnie James Dios egne opplevelser. Musikalsk har denne låta noen av de tøffeste partiene Dio noensinne kom til å lage. 

Ronnie James Dio likte ikke «Rainbow In The Dark» selv, for han mente den luktet av popmusikk og lignet på det Sabbath drev med på det tidspunktet. Den skulle ut av albumet, men han ble kraftig nedstemt av resten av bandet, og låta ble en suksess. «Shame On The Night» begynner med skumle ulvehyl og tar for seg Ronnies egne frykt for natten, som for hans del betydde å være våken og tenke mørke tanker. På dagtid taklet han tungsinnet med å være produktiv, gå turer eller distrahere seg selv på annet vis, men om natten følte han seg fanget. Og de samme ulvene og natten er tema på albumet «Lock Up The Wolves som ble utgitt syv år senere. Dio var utvilsomt en plaget mann, men med en gudbenådet stemme og feel for heavy musikk. Anbefalingen er klar. Blir det for vassent med kakedeig og gavelister, kan «Holy Diver» røske litt opp i tilværelsen. Skru den på, skru den opp!

Mikkel