Luke 8

Frank Zappa slapp dobbeltalbumet «Sheik Yerbouti» i 1979. Tittelen ga en grei indikasjon på Zappas humoristiske tilnærming til omverden. Med omskrivningen av uttrykket «shake your booty» og antakelig, også for noen, en småprovoserende framtoning på coveret, viste denne skarpskodde satirikeren sine intensjoner. Som oftest kombinerte han komplekse musikalske arrangementer med samfunnskritiske tekster og skråblikk, og «Sheik Yerbouti» er intet unntak fra de utrolig mange utgivelsene denne intelligente og hyperproduktive karen klarte å lage fra de tidligste tider med The Mothers Of Invention på 60-tallet til sin død i 1993. Vel, litt annerledes er nok skiva, for den er, tross uhyggelig mange moralske samtidspekefingre, sannsynligvis den mest kommersielle suksessen Frank Zappa hadde.

Som vanlig eksperimenterte Zappa også på «Sheikh Yerbouti», og låtene dekker nærmest alt fra denne tidens mest betydningsfulle musikksjangre. Her er det en salig blanding av funk, soul, pop, country, blues, rock, jazz og noe disco-tøysefanteri. Åpningssporet «I Have Been In You» kødder med Peter Framptons søtladne hit fra 1977 «I’m In You». Her ironiserer han lett med den opprinnelige kjærlighetsteksten til Frampton, og går selv rett på sak med seksuelle hentydninger. Når Zappa er i dette hjørnet unnslipper selv ikke legender som Bob Dylan. Det merkes på låta «Flakes», hvor Dylans karakteristiske stemme karikeres. Låter som «Baby Snakes», «Broken Hearts Are For Assholes» og «Jewish Princess» er koko, men har de like fullt solide melodilinjer. Sistnevnte skapte spesielt oppstyr grunnet eksplisitt tekst. Det skal dog sies at det var særlig én låt til som skapte såpass mye furore at den ble bannlyst; nemlig «Bobby Brown (Goes Down)». Denne inneholder tirader av seksuelle begreper der hovedkarakteren tester ut alt som testes kan. Sangen er en ironisk og vill skildring om seksualitet og fetisjer, og ble derfor forbudt på mange radiostasjoner i USA grunnet den vulgære teksten. I Europa ble den derimot en stor hit, og spesielt i Norge og Sverige toppet den listene. Se for deg en sommerdag på stranda i 1979 med Reiseradioen påskrudd, og hvor datidens radioverter euforisk annonserer slageren «Bobby Brown» over eteren mens badende familier nynner med uten å skjønne et kvekk av innholdet. Et absurd bilde, men det er jo sant. Eller kanskje datidens skandinaver bare var mer liberale enn antatt? Faktum er at låta var et spenstig oppgjør med det amerikanske samfunnets dobbeltmoral, seksuelle undertrykkelse og homofobi.

Det musikalske mangfoldet på dette albumet er mildt sagt imponerende. Zappa og hans folk formidler komplekse instrumentale partier i kombinasjon med leken lyrikk. Frank Zappas musikalske univers gjør at lytteren blir dratt inn i en surrealistisk verden, og når disco-parodien «Dancing Fool» ljomer ut fra høyttalerne, er det bare å ta av seg hatten for kunstneren. Her har Zappa mer eller mindre vist fingeren til det dansende påfuglfolket på diskotekene samtidig som låta ble en populær disco-hit. Eller, hvem var det som egentlig lo sist? Albumet avsluttes med episke «Yo’ Mama», som viser Zappas mesterlige evne til å gi lytteren en opplevelse av hans elleville fantasier framstilt gjennom gitarsoloer og rytmiske viderverdigheter. I et intervju året etter «Sheikh Yerbouti»-utgivelsen ble han spurt om han var en dyktig gitarist, og svaret var omtrent slik: «Well, I’m specialized. What I do on a guitar has very little to do with what other people do on a guitar…….I have a basic mechanical knowledge of operation of the instrument, and I got an imagination. And when the time comes up in the song to play a solo, it’s me against the laws of nature. I don’t know what I’m gonna play, I don’t know what I’m gonna do. I know roughly how long I have to do it and it’s a game where you have a piece of time and you get to decorate it». Der har du en ekte kunstner!

«Sheik Yerbouti» viser atter en gang Frank Zappas genialitet og originalitet som musiker. Albumet består av forskjellige musikalske stilarter og teknikker, og det tar for seg emner som eksempelvis medier, samfunn, populærkultur og politikk. Zappas finesse gjør at miksen av alvor, humor, satire og ironi fungerer perfekt. Det forutsetter en viss stamina og kapasitet for å lytte seg gjennom alle Zappas eskapader, for både musikk og tekst er som regel fullstendig uforutsigbare bestanddeler i et underlig og stilig kunstverk. Og ikke nok med det; en god del av skiva er sågar basert på liveopptak fra noen år tidligere, og med omfattende overdubbing og redigering i studio, vrengte denne eklektiske herremannen fram et strålende resultat som bare må lyttes inn (igjen). En aldri så liten kuriositet var at Frank Zappa slapp flere album enn «Sheik Yerbouti» i 1979, og ett (Act I, II og III) eller tre av disse, var rockeoperaen «Joe’s Garage», men det er annen historie.

Bjørn