Marianne Faithfull – «Broken English»
(Island)
Engelske Marianne Evelyn Gabriel Faithfull var en av de mer profilerte kvinnelige artistene under den såkalte «britiske musikkinvasjonen» i USA på 1960-tallet. Særlig ble hun kjent med hitlåta «As Tears Go By», skrevet av Mick Jagger og Keith Richards. Etter å ha utgitt en håndfull album både i England og USA i perioden 1965-1967, hatt et viltert forhold til Mick Jagger og en nedadgående spiral av dop og annen elendighet, forsvant Marianne Faithfull fra rampelyset nesten i et tiår. I 1979 gjorde hun et ellevilt overraskende comeback med albumet «Broken English», som viste en helt ny side av henne. Den myke easy-folk-lyden og den snille stemmen var borte. Vokalen var nå eldre og mye hesere. Faithfull sang plutselig med lavmælt og knirkete stemme som lett kan tolkes som et resultat av hennes harde liv. Hun sang om sex, vold, hevn, sosiale kår, politikk og samfunnsmessige maktstrukturer med en intensitet som, til tross for at vi nærmet oss det liberale 80-tallet, fortsatt ble oppfattet som sjokkerende ærlige utsagn og beskrivelser. For «Broken English» er utilslørt realisme som viser Marianne Faithfulls råskap og kunstneriske genialitet, der hun blander inn punk, blues og reggae i et syntha lydbilde og samtidig forfekter brutal åpenhet.
Tittelsporet er et høydepunkt, og har sitt opphav i en dokumentar Faithfull så om den tyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF), også kalt Baader-Meinhof, som utførte flere bombeangrep og drap på 1970-tallet. Hovedinspirasjonen til låta skal være RAF-medlemmet Ulrike Meinhof, og dokumentarens enkle teksting som visstnok skulle være på fonetisk engelsk. Kvaliteten var ikke tipptopp; og ble oppfattet som broken english. Faithfull synger med en kald og raspende stemme som treffer den pulserende synth-veggen i bakgrunnen. Hun stiller spørsmål ved motivasjonen og ideologien til terroristene, og advarer om konsekvensene av deres handlinger. Hun gjentar «What are you fighting for?» med en økende desperasjon og frustrasjon; noe som gir låta en emosjonell effekt. Et annet sterkt inntrykk er «Guilt» som er en selvbiografisk låt om skyldfølelse og kampen mot rusmisbruk. Hun synger sårt med en nesten pinefull knekt stemme, og uttrykker anger og smerte over å ha surra til livet sitt. Låta har en mørk og dyster stemning, som forsterkes av gitarene og trommene. I tillegg til disse to markørene av noen låter, er coverversjonen av John Lennons «Working Class Hero» verdt å trekke fram. Det er heftig å begi seg ut på Lennons protestlåt mot det britiske klassesystemet og undertrykkelsen av arbeiderklassen, for her er det lett å snuble. Men Marianne Faithfull setter nedslag til 20 i stil. Hun klarer sågar kunststykket å gi låta et feministisk preg, noe som balanserer originalen med coveren på en fortreffelig måte. Igjen synger hun innbitt og provoserende, og vrir halsen om på det patriarkalske samfunnet og dets forventninger til kvinner. Til tross for sine aner, identifiserte hun seg mest med arbeiderklassens utfordringer.
Marianne Faithfull hadde fram til denne skivas utgivelse gjennomgått mange personlige nedturer, og disse påvirket både hennes karriere og helse. Som heroinist i flere år, hadde hun bodd på gata i London, og det harde livet medførte til slutt strupekatarr som endret hennes stemme permanent. Det blåsvarte albumcoveret til «Broken English» tegner et ikonisk bilde av Marianne Faithfull. Her framstår hun som en sliten rebell hvor sigarettens rosa glo danner en svak røyksky. Et lite apropos er at hun ble hektet for marihuanabesittelse i Norge i 1979, men bortvisningen har gudskjelov ikke utestengt henne fra opptredener i landet i ettertid. Som en snart 77-åring med rimelig drøy historie, er det ingen tvil om at Marianne Faithfull er laget av knallhard materie. Dama har utgitt ca. tjue plater, og det kan jo hende hun dukker opp på turné igjen. Og hvor fett ville det ikke vært å få med seg live-versjonen av dette new wave-mesterverket før hun tenker nok er nok?
Bjørn