Luke 4

Pink Floyd må sies å være et av de mest ambisiøse og innflytelsesrike bandene i rockehistorien, og med unntak av den aller tidligste perioden med grunnlegger Syd Barret som kreativ kraft, er det Roger Waters som har bekledt denne rollen. Joda, både Nick Mason, Richard Wright og ikke minst David Gilmour har bidratt på den elleville musikalske reisen til Pink Floyd, men akkurat her er det konseptalbumet «The Wall» som skal få litt oppmerksomhet. Og da er det fortrinnsvis Roger Waters som skal få søkelyset på seg.

Dobbeltalbumet «The Wall» beskriver hvordan den deprimerte og isolerte rockestjernen Pink skaper en imaginær verden for å håndtere livets utfordringer. Konseptet speiler i stor grad Roger Waters’ egne erfaringer og følelser. Waters mistet sin far, Eric, i Italia under den andre verdenskrigs grusomheter. Dette påvirket Roger Waters’ syn på krig, autoriteter og familieforhold. Cocktailen av undertrykt sinne, frustrasjon og ensomhetsfølelse la grunnlaget for den kreative prosessen som ledet opp til mesterverket «The Wall» i 1979. Tre år senere ble albumet meislet ut i filmformat med The Boomtown Rats-vokalisten Bob Geldof i hovedrollen som Pink. Geldof spiller rollen med innbitt galskap. Scenene der Pink-figuren omhyggelig systematiserer gitarer, fotografier, tabletter, Marlboro-pakker og Cola-bokser i et rom før han barberer ansiktet, kroppen til blods og til slutt øyenbrynene, gir et intenst bilde av Pinks indre konflikt og sammenbrudd. De visuelle grepene, i regi av Alan Parker, gir kraftfulle øyeblikk. Bruken av animasjon, spesialeffekter og symbolikk illustrerer Pinks hallusinasjoner og indre demoner, og dette gjør historien, som i prinsippet er en rockeopera av storformat, til et pulserende kaos.

Av alle de 26 sporene på albumet, ble kun tre av dem utgitt som singler. Den rimelig masete «Run Like Hell» vaker i skyggen av episke «Comfortably Numb», og selvsagt «Another Brick In The Wall, Part 2», som nær sagt hele verden kjenner. De av dere som har spilt i hjel denne versjonen, kan heller høre på «Part 1» og Part 3». Disse er fortsatt godteri for øret selv om gjennomgangsmelodien er den samme som på «Part 2». Av andre låter som bare må lyttes på, er den lavmælte, men ganske psykotiske låta «Mother». I tillegg er «Hey You» og «Nobody Home» fine, men utrolig såre saker som gjør inntrykk. «Young Lust» er en klokkeklar rockelåt med heftig driv, og skulle du ha behov for innslag av opera, dramatisk koring og orkester med marsjerende rytmer, finner du også det her. Og, du, ikke glem «Vera».  

Som både album og film står «The Wall» igjen som en klassiker. Budskapet er uhyggelig skarpt og krevende. Verket utfordrer, provoserer og fascinerer, og det viser Pink Floyds genialitet som et av de største rockebandene noensinne. Det skal sies at det har vært en del tvister oppigjennom mellom Waters og de øvrige Pink Floyd-medlemmene. «The Wall» er dog Waters’ hovedverk, og etter Berlinmurens fall var en rekke artister medvirkende på den vanvittige oppsetningen i 1990.  Den gang bidro ingen av de øvrige Pink Floyd-medlemmene. I ettertid var like fullt både gitarguru David Gilmour og trommeslager Nick Mason med på enkelte av konsertene på en tre år lang «The Wall»-turné. Om dette var en utstrakt hånd fra Waters er litt uvisst, men de seneste årene er det blitt ganske klart at Pink Floyds gamle parhester David Gilmour og Roger Waters ikke akkurat er perlevenner. Uansett hva som er status mellom dem, og uavhengig av hvem som mener hva, er det ingen tvil om at «The Wall» er en sjukt gripende musikalsk opplevelse. Akkurat det kan ingen ta fra Roger Waters.

Bjørn