Fullmånelyst

Den gamle traveren Peter Gabriel har fortsatt en av rockens feteste stemmer, og må, fra sin tidlige Genesis-periode og deretter gjennom hele solokarrieren til nå, anses som en av de mer innflytelsesrike og innovative artistene de siste femti årene. Det er tolv år siden «New Blood» kom ut, men på både dette albumet og på «Scratch My Back» fra året før, var innholdet enten nye versjoner av egne låter eller coverlåter av andre artister. Derfor er det i prinsippet over tjue år siden «Up» fikk en reell oppfølger i «I/O». Albumtittelen kan tolkes som input/output, og skiva tar lytterne med på en musikalsk reise gjennom en verden av art rock, alt-pop, world music og electronica. En annen innfallsvinkel er Gabriels fascinasjon for månens syklus og dens innflytelse på menneskelig atferd og følelser. Siden han bruker bilder av Jupiters måne, kalt Io, som et symbol på kreativitet, forandring og energi åpner han for tolkning av albumet «I/O» i den retningen i samme slengen. Og månehenvisninger skal det vise seg å være en del av på dette albumet. Eller albumene, om man er litt pirkete.

I praksis kommer nemlig albumet ut i to forskjellige hovedutgaver: én kalt «Bright-Side Mix» markert med en rosa stripe over coveret og en annen kalt «Dark-Side Mix» med blå stripe over coveret. Og som om ikke det var nok, har Gabriel laget en tredje variant kalt «In-Side Mix», som skal fungere som en bro mellom de to andre utgavene. Jeg har valgt å lytte gjennom den lyse og den mørke miksen, og det må holde. At Peter Gabriel er en kunstner er det liten tvil om selv om han åpenbart vingler lett mellom hvilken versjon som er best. Å være selvkritisk er greit, men det får da være måte på. Uansett så utforsker den gamle Genesis-nestoren temaer som informasjonsutveksling og energi mellom mennesker, kulturer og generasjoner der han maler et bilde av en verden i stadig endring. Åpningslåten «Panopticom», sannsynligvis panopticon feilstavet med vilje er en veldig god start på skiva. På samme måte som 1700-tallsbegrepet panopticon refererer til eksempelvis et vakttårn i et fengsel der man kunne overvåke alle innsatte uten at de selv merket det, er Gabriel skeptisk til utviklingen av det digitale overvåkningssamfunnet. Derfor er individets søken etter frihet essensiell. Det å løsrive seg fra et system som ser, vet og kontrollerer alt, er en vesentlig faktor.

«The Court» har et kraftfullt lydbilde med en dramatisk undertone som navigerer mellom ideen om behov for et rettssystem kontra redsel for maktmisbruket det likevel kan medføre. Når «Playing For Time» kommer, tar det ikke lang tid før følelsen av at «Here Comes The Flood» fra debutalbumet dukker opp. Samtidig gir denne balladen en slags tidlig Tom Waits-stemning hvor vokalen akkompagneres av piano og strykere. Tittelsporet er for så vidt en grei låt, men det er låter som «Four Kinds Of Horses» og melankolske «So Much» som får deg til å reflektere. «And Still» minner for øvrig noe om atmosfæren på John Cales siste «Mercy»-plate. Det er flere gjenkjennelige faktorer på dette albumet. «Road To Joy» gir umiddelbare «Sledgehammer»-vibber når vokal- og basslinjer drar i gang. I bakgrunnen kjennes det også litt som eldre Genesis-synth vaker diskret i melodilinjene. Gabriel-vokalen er umiskjennelig på «Olive Tree», men plutselig dukker det opp blåserrekker som om Paul Simons «You Can Call Me Al» hadde fått en oppfølger. Uansett budskap, ser jeg mest for meg en leken Chevy Chase. Akkurat det tror jeg egentlig ikke er meningen her, for på de nedtonete partiene er det dunkle tilbake. Denne låta er ikke dårlig, men den er heller ikke til å bli helt klok på. Skiva avsluttes med fine «Live And Let Live» som får tankene til å vandre i retning av «Games Without Frontiers» når Gabriels kunstneriske visjon ferdigstilles.

«I/O» kan som helhet anses som et større kunstprosjekt. Av de angivelig 130 låtene Peter Gabriel hadde til rådighet, ble tolv stykker utvalgt for dette albumet. For hver av disse låtene følger det med en illustrasjon i en 32-siders booklet. Siste låt knyttes oppsiktsvekkende nok til et kunstverk laget av Nick Cave, og da blir man jo litt nysgjerrig. Nå viser det seg at det er flere i verden som heter Nick Cave, og nettopp denne amerikanske karen er blant annet kjent for medieskulpturer og storskalainstallasjoner. Flere samtidskunstnere som eksempelvis kinesiske Ai Weiwei og engelske Cornelia Parker med flere, gir altså en ekstra dimensjon til hvert spor. På toppen av det hele er hver låt utgitt som singler knyttet til de ulike fullmånene som viser seg gjennom et helt år. Du har sikkert hørt om Pink Moon, Blue Moon og Harvest Moon, men siden den fastsatte albumdatoen var rett etter den mindre kjente Beaver Moon, ble singlenes utgivelsestakt komprimert. Dermed forsvant Cold Moon ut av bildet. Du får bare late som at den siste låta skal koples til denne fullmånen, så går det greit. Uavhengig av måner og kunst, foretrekker jeg «Dark-Side Mix»-versjonen av albumet. Ikke at det er elleville forskjeller mellom den lyse og mørke varianten, så med mindre du er ekstremt ivrig fan av Peter Gabriel og samler på alt du kommer over, holder det nok med én av dem, digitalt eller i fysisk format. «I/O» er et ambisiøst og mektig verk som Peter Gabriel brukte noen tiår på å skuffe ut til massene, så spiss ørene og puss glassene for dette er brillefin audiovisuell opplevelse, om man kan formulere det slik.