Pappapuls

Wild Nothing er et amerikansk indiepop-prosjekt med Jack Tatum som sjef. Tatum startet det hele i 2009, og hans prosjekt har utviklet seg en del siden debutskiva «Gemini» året etter. På sitt femte og nyeste album, «Hold», viser Tatum at han kan lage spennende, fyldig og variert musikk som glatt danker ut den relativt flate new wave-wannabe-forgjengeren «Indigo» fra 2018. Det er ikke bare at «Hold» har et mer modent og interessant uttrykk enn tidligere. Den har rett og slett mer sjel. Skiva ble skrevet etter at Tatum ble far idet pandemien brøt ut, noe som medførte refleksjoner han ikke hadde måttet gjøre før. Den nye livssituasjonen gjorde at han returnerte til hjembyen i Virginia etter å ha bodd i storbyer, med alt hva det innebar. Samtidig opplevde altså verden krise som la en del begrensinger på hverdagslig handlingsrom, og albumet ble derfor innspilt i hans hjemmestudio. Resultatet ble ganske så bra. Dels fordi låtene på «Hold» er jevnt over rimelig gode, og dels fordi Tatum er blitt en god produsent. Bare spør Michelle Zauner i Japanese Breakfast eller nylig anmeldte Molly Burch.  

Apropos de ovennevnte damene. «Hold» opererer stemnings- og lydmessig i grenselandet mellom disse to artistenes siste rene studioalbumer. Tatum blander med andre ord ulike sjangere, og glitrende «Dial Tone» kunne definitivt vært et spor på Japanese Breakfasts «Jubilee». Den litt cheesy «Suburban Solutions» og det strålende åpningssporet «Headlights On» leker seg med synthpop, slik Molly Burch gjorde på «Daydreamer». Her er for øvrig australske Hatchie med som gjestevokalist. Nå er det slik at Wild Nothing har sitt eget uttrykk, men det er ingen tvil om at Jack Tatums ideer kan brukes på flere områder. Selv om han først og fremst har sitt eget prosjekt, tas selvsagt flere elementer inn i andre produksjonsoppdrag også. På nettopp dette albumet, står passe drømmende indiepop i fokus, godt hjulpet av synther. Det er egentlig ikke så overraskende siden Wild Nothings inspirasjonskilder i stor grad virker å være 80-tallets populærkulturelle undergrunnsscene og new wave. «Histrion» mikser inn flere 80-tallselementer, og dette er en melodiøs låt selv om den musikalske retningen ikke virker helt klar. Noe kunne vært laget av Ruychi Sakamoto helt til den nærmest ebber ut med «Last Christmas»-vibber. Fine og rytmisk stilige «Pulling Down The Moon (Before You)» avslutter albumet med at Tatum uttrykker sin uforbeholdne kjærlighet og omsorg for sin sønn: «and I can’t remember just what I thought love was».

«Hold» består av elleve låter, eller i praksis ti, siden «Little Chaos» kun er et svevende instrumentalparti på under ett minutt. Skiva har et behagelig og passe fyldig lydbilde hvor Jack Tatums vokal fungerer perfekt. Albumet starter veldig bra, men går kanskje litt på siget over tid uten at dette kan sies å forringe totalopplevelsen. De absolutte høydepunktene finnes der, så om du liker jangly musikk som Ducktails og Real Estate eller mer smygende indiepop-landskap som Japanese Breakfast og Yumi Zouma, passer Wild Nothings siste album greit for dine ører. Legg til bittelitt Slowdive og Beach House, og du er i mål. Tatums prosjekt balanserer elegant mellom eldre inspirasjon og nye innfall, og det fungerer mer enn godt nok.