OMG OMD

Det engelske synthpop-bandet Orchestral Manoeuvres In The Dark, forenklet til, og mest kjent som OMD, ble dannet i Merseyside i 1978. Det tok et par år før de var i gang med utgivelser, men til gjengjeld dundret de like gjerne ut to skiver i 1980. Bandets grunnleggere Andy McCluskey og Paul Humphreys har hatt med seg et variabelt antall musikere gjennom karrieren, men 43 år etter de første utgivelsene, er Martin Cooper med på keyboard og saksofon, og Stuart Kershaw trommer lett ved siden av synthen som Humphreys håndterer. Bassen tilhører McCluskey. Og, ja, de to forgrunnsfigurene synger selvsagt. I England regnes OMD som noen av pionerene innen elektronisk musikk, i hvert fall om man legger Kraftwerk til grunn som inspirasjonskilde. Dog er OMD vesentlig mer vokalbaserte enn sine tyske forbilder der de har kombinert eksperimentelle lyder med typisk engelsk popmusikk. Sånn sett var Orchestral Manoeuvres In The Dark høyst medvirkende til framveksten av britisk synth-pop sammen med eksempelvis Depeche Mode, Ultravox, Gary Numan, Yazoo, Human League og New Order.

«Bauhaus Staircase» er OMDs fjortende studioalbum, og er visstnok inspirert av kunstskolen Bauhaus i Tyskland. Dessuten kommer deres samfunnsengasjement til uttrykk i flere sanger på albumet. Tematikken på skiva utforsker det moderne samfunnets utfordringer og menneskehetens undergang, vel å merke om en million år fra nå, men likevel. Både überstilige «Anthropocene» og «Evolution Of Species» henger på en måte sammen selv om låtene er henholdsvis andre og nest siste låt på albumet. «Anthropocene» gir en følelse av Propagandas «Dr. Mabuse» som møter «19» av Paul Hardcastle, tonet ned av assosiasjoner til Prefab Sprouts «Weightless» idet digitalstemmen vrenger ut «Who was Yuri Gagarin…?». Teksten på «Anthropocene» starter med historisk oppramsing av global populasjonsøkning, og ender med menneskehetens forsvinningsnummer en gang i framtiden. «Evolution Of Species» fortsetter bare å understreke det samme på tysk, engelsk, fransk og spansk. Nye generasjoner kommer til, og gamle forsvinner, med alle de ulike stegene imellom. Dette er egentlig ikke sjokkerende, men med den kantete synthen og den monotone repetisjonen av det uunngåelige kretsløpet, virker dette nesten mer dystopisk enn en biologisk normalsyklus.

Andre gode låter, som åpenbart drar oss førti år tilbake i tid, er tittelsporet og «Kleptocracy». Bra kvalitet er det også på «Veruschka» og kanskje særlig avslutningen «Healing», som faktisk ser litt optimistisk på framtiden om man bare er villige til å gjøre en innsats. Den noe forvirrende «Don’t Go» er litt festlig siden deler av lydbildet utvilsomt minner om Yazoo. Det burde selvsagt vært elementer fra Yazoos egen «Don’t Go», men her er flere tilfeller som heller kan relateres til Yazoos «Only You». Om det er tilsiktet at OMD-låta heter det samme som en Yazoo-låt, men har referanseinnslag av en annen Yazoo-låt, er uvisst. En OK låt er det uansett, særlig om man liker Yazoo. Det meste på denne skiva holder rimelig høyt synth-nivå. Om du derimot sliter med svisker, kan du gjerne hoppe over «Look At You Now» og «Where We Started». Begge låtene minner om noe klin jeg må ha stengt langt inne i et låst velv, og glemt koden med vilje.

Orchestral Manoeuvres In The Darks fordeler som erfarent synthpop-band, er at de fortsatt kan lage fengende melodier og samtidig fordype seg i tekster som innbyr til refleksjon. «Bauhaus Staircase» er i så måte et album som viser OMDs interesse for temaer som historie, politikk, samfunn, vitenskap og kunst. Selve albumtittelen refererer til den oppløste institusjonen i Weimar der flere arkitekter flyktet etter nazistenes nedstenging av høyskolen i 1933. At lydbildet tidvis framkaller kalde gufs er derfor ikke så underlig. Synth kan være pent, harmonisk og trivelig, men akkurat her er de aller kuleste partiene harde og kantete, og OMD behersker begge deler. Det har de for så vidt gjort i fire tiår og ser man bort fra radioplager som «Locomotion» og «(Forever) Live And Die», er katalogen til disse syntherne både omfattende og bunnsolid. «Bauhaus Staircase» er et ganske godt eksempel på at bandet er i stand til å opprettholde sin musikalske arv og parallelt kontinuerlig fornye seg. Totalt sett synes albumet å være en tidsreise fra mellomkrigstiden, fram til «den kalde krigen», videre mot dagens kjølige konsumsamfunn og inn i det futuristiske intet. OMD viser her at de fremdeles kan regnes som relevante når de oppfinnsomt utfordrer seg selv og omverdenen.