The Kills – «God Games»
(Domino, 2023)
Indierock-duoen er ute med sitt sjette, og kanskje beste, album tjue år etter debuten.
Som de fleste av bandets foregående skiver kommer Alison Mossharts kule vokal til uttrykk i et lydbilde som trykker rock, garage, blues og lo-fi til sitt bryst. Jamie «Hotel» Hince sørger for å holde den delen på plass. På «God Games» er like fullt duoen enda mer elektroniske enn tidligere. Akkurat dette skyldes nok i stor grad at den gamle kjenningen Paul Epworth har produsert skiva. Hans register har gjennom karrieren vært rimelig omfangsrikt og variert, hvor han har befattet seg med alt fra post-punk og indierock via pop, R&B til hip hop og drum & base. Med relativt store aktører som U2, Adele, Rihanna og Coldplay på CV-en, er det kanskje ikke så rart at han tar med seg litt inspirasjon derfra? I hovedsak virker det som Epworth har vektlagt vesentlig mer programmert tilnærming i produksjonen framfor den gitarbaserte lyden. The Kills kunne nesten ikke hatt et mer kommersielt uttrykk enn «God Games», og det kler dem egentlig godt.
Albumet starter lovende med låta «New York» som sammenligner en elsker med den intense og uforutsigbare byen. Mossharts stemme er fremdeles både rå og elegant, og det er nok dette som er de mest karakteristiske trekkene ved hennes vokale framtoning. Spesielt i kombinasjon med Jamie Hinces stilige gitarriff, senker de heftige, taktfaste blåserne et mørke over musikken. Nesten enda mer frenetisk blir det når «Going To Heaven» durer videre, for deretter å gå over i fete «LA Hex». Storbytema er tydeligvis greia i starten, men denne gangen tar The Kills det ned med noe som minner om Bent og Moby møter den mørke siden av Massive Attack. Dette er melodiøst med koring, seige trip-hop-rytmer og en dose rockete vreng. Apropos trip-hop; «Love And Tenderness» er sannsynligvis noe som Portishead kunne begitt seg inn på. Spesielt om de hadde lekt med Nine Inch Nails. Denne låta har rett og slett et deilig skittent lydbilde. Paradoks? Nope!
Det er flere stilendringer på dette albumet, og når Mosshart og Hince synger duett på balladeliknende «My Girls My Girls», virker det som begge to er på vei til varmere strøk, i hvert fall i lyden. Låta er OK, men her kjenner jeg at jeg begynner å klø litt når saligheten kryper inn med koringen til Compton Kidz Club Choir. Min oppfatning er at denne låta er en passe avsluttende allsanglåt på konsert, men ikke så mye mer enn det. «Kingdom Come» treffer heller ikke helt med sin gjennomgående programmerte synth og Mossharts gjentakende messing av tittelen. Joda, dette er melodiøst, og innimellom er det formildende surf-gitarer, men det er ikke nok. Godt er det derfor at tittelsporet kommer snikende med tyngre saktegående synth og lavmælt vokal, og ruller ut en rød løper til rørende fine og pianobaserte «Blank». Enkelte partier i låta minner om stemningen som man hører på John Cales «Mercy»-album fra tidligere i år. Sløye «Better Days» er en rimelig chill låt som gir en slags Tarantino-esque følelse. For meg er dette den perfekte avslutningen på skiva. Det er bare å lytte og bedømme selv.
Med inspirasjonskilder som PJ Harvey, The Velvet Underground og Iggy & The Stooges, har engelske Jamie Hince og amerikanske Alison Mosshart igjen klart å snekre sammen et spennende album av nærmest filmatisk karakter når «God Games» endelig ser dagens lys etter sju års pause. The Kills viser seg fra flere sider på «God Games». Deres tradisjonelt smårøffe lydbilde har denne gangen fått flere innslag av glattere anstrøk, men duoen har ivaretatt det stilfulle rocke-draget. Noen ganger tenker jeg at Alison Mosshart kunne sunget hva som helst med hell, men jeg er glad hun holder seg til den alternative rockeverden. Når Jamie Hince støtter henne arrangementsmessig på alle mulige smarte måter, er det åpenbart at The Kills fortsatt er i stand til å skape edgy og, tidvis, dramatisk rock.
