Sen solodebut

Londoneren Emma Anderson er nok best kjent for å være medlem av shoegaze-bandet Lush hvor hun både var låtskriver, gitarist og medvokalist til frontfigur Miki Berenyi. Sånn sett var hun litt i skyggen selv om hun skrev omtrent halvparten av Lush-låtene. Blant annet har deres hit «Single Girl» fra albumet «Lovelife» et solid Anderson-stempel. Etter at nettopp dette albumet ble utgitt i 1996, ble Lush oppløst. På begynnelsen av 2000-tallet startet Anderson et nytt band kalt Sing-Sing. Det ble med to album. I 2015 ble Lush gjenforent, men de splittet igjen året etter. Konserten på Øyafestivalen samme år, var uansett en god påminnelse om hvorfor Lush ble omfavnet av den britiske indie-scenen på 90-tallet. Emma Anderson hadde visst allerede da noen låter på lur, men siden den andre perioden med Lush ble et blaff, tok hun disse låtene med seg videre. Etter flere år med bearbeiding er resultatet altså blitt til hennes solodebut «Pearlies».

«Pearlies» viser at Emma Anderson fremdeles har mye å tilby. Å være soloartist er helt nytt for henne, og selv om det er umiskjennelig Lush i musikken, har hun favnet flere grener av det omfangsrike indiefolk-landskapet, med shoegazen tett innvevd i lydteppet. Albumet er en deilig reise hvor både gamle shoegaze-fans og nye lyttere får smurt øregangene med behagelig indiepop ispedd doser av elektroniske elementer. I motsetning til hennes mer gitarøsende stil i Lush, har Anderson her tonet det ned og dratt inn bestanddeler som minner mer om band som Clannad, Pale Saints, Mazzy Star og Cocteau Twins, men også artister som Gwenno og Alison Goldfrapp. At deler av lydbildet synes å ha harpe- og strengeinnslag à la Cocteau Twins, er ikke så rart når Anderson, etter å ha blitt sittende igjen med låter opprinnelig tiltenkt Lush, ble oppmuntret og inspirert av the twins-nestoren Robin Guthrie og cellisten Audrey Riley til heller å gjøre sin egen greie. Da Anderson endelig kom seg i studioet, fikk hun hjelp av produsent James «Maps» Chapman og Suede-gitarist Richard Oakes, som bidrar på flere av sporene.

Av de elleve låtene på albumet, er noen av de bedre låtene «Taste The Air» og åpningssporet «I Was Miles Away». Her er det nesten mer Cocteau Twins enn Lush å spore. Stemmen til Emma Anderson er lys og drømmende, og selv om hun ikke når helt opp til Liz Frasers og Miki Berenyis standarder, passer vokalen hennes like fullt særedeles godt til eget låtmateriale der hun vandrer rundt i sin, til tider, nesten hypnotiske atmosfære. De påfølgende låtene «Bend The Round» og «Inter Light» er likevel ganske så Lush-aktige. Det samme er «Tonight Is Mine». De mer folk-pregete «Xanthe» og «Willow And Mallow» minner muligens litt om irske Clannad og Enya i uttrykket. Albumet avsluttes med stillfarende og svevende «Clusters».

I utgangspunktet blåser ikke «Pearlies» deg av banen, men skiva vokser litt ved hver gjennomspilling. Er du Lush-fan, vil du savne Mikis vokal, men du vil samtidig anerkjenne Emmas signatur som har vært et gjennomgående stempel på Lush-materialet siden oppstarten på slutten av 80-tallet. Dette er like drømmende og stemningsfullt som et Lush-album, og Emma Anderson setter virkelig sitt preg her med lett shogaze og småpsykedelia. Det var på tide at Anderson fant sin egen stemme i musikken hun selv har vært med på å utforme i flere tiår. «Pearlies» hevdes å være en fortelling om en lengre omveltning, hvor overgangen fra det gamle livet som bandmedlem til nytt liv som soloartist nå virkeliggjøres.