Solskinnspop

Den engelske indie-artisten Willie J. Healey, som angivelig har canadieren Neil Young som sin store musikalske inspirator, er ute med sitt tredje studioalbum, men her er det vesentlig mer enn nord-amerikansk folkrock-tradisjon i lydbildet. Healey har skapt et lett og entusiastisk uttrykk hvor man umiddelbart oppdager blandingen av 70-tallspop, indierock, folk, soul og funk. Etter at debuten i 2017 «People And Their Dogs» floppet, og Healey ble droppet av Columbia Records allerede i startgropa, fikk han ny mulighet på Yala! Records som ble startet av Felix White fra The Maccabees. At hans siste album «Bunny» er ute på et mindre plateselskap, passer nok denne oppfinnsomme singer-songwriteren fra Oxfordshire bedre.

«Bunny» inneholder melodiøse poplåter med små underfundige historier om situasjoner og forhold Healey observerer. Albumet åpner med superfine «Woke Up Smiling», som i seg selv har toner som kjapt kan assosieres med landskapet Neil Young opererer i. Men det er kun i enkelte av dem, samt bruken av folkrock-instrumentene som gjør at tankene dras i den retningen. For her dukker det også opp referanser til Josh Rouse og George Harrison. Skiva starter indiepop-behagelig og 70-tallsdagdrømmende, og fortsetter med funky rytmer på «Dreams». Dette er like stilig som lydbildet på Thomas Dybdals glitrende «Fever»-plate fra 2020. Deretter følger den deilige soul-låta «Tiger Woods» som overhodet ikke omhandler den amerikanske golfspilleren, men snarere om flørting. Her er det ordspillreferanser til populærkulturelle elementer som «super freak» og «crouching tiger», så i beste fall har Willie J. Healey invitert både Tiger Woods, Ang Lee og Rick James på samme fest. Dette ville ikke vært en dårlig gjeng å henge med om man, frekt poserende i Milano-designete bukser, skulle imponert jenta si.

På den easy listening-aktige, men like fullt småfunky singelen «Thank You» har Healey fått hjelp av kompisen Jamie T. Låta kom visst til live under pandemien etter at han fikk låne en trommemaskin å forske på. Begge leker med vokal og tekst, og dette skråblikket sier vel det meste om det kreative vennskapet: «thank you for the drum machine». En annen single er «Little Sister». Denne låta er marinert i 70-tallspoprock med alle instrumentale ingredienser man kan forestille seg fra den tiden, eller man kan bare tenke på The Lemon Twigs anno 2023. Der den korte, lett uptempo-låta «Bumble Bee» er en catchy sak med lette Moog-synther, og «Late Night Driving» synes å vandre rundt i Princes Paisley Park med «Chrome» et sted midt imellom, er «Black Camaro» mye mer i Neil Youngs ånd. Det skal sies at det også finnes en underliggende følelse av Bob Dylans nokså slitte klassiker «Knockin’ On Heaven’s Door» der, men det funker bra likevel. «Sure Feels Good» høres nærmest ut som en Wings/Paul McCartney-låt med Steely Dan på slep, og rolige «Morning Teeth» minner om soft rock à la Todd Rundgren.

Willie J. Healey skal kanskje være glad for at Columbia dumpet ham, for det finnes nok av andre som liker denne fyren godt. Både Supergrass-sjefen Gaz Coombes, Alex Turner fra Arctic Monkeys og Florence Welch (fra, ja, du vet) har alle sluppet Healey inn i varmen, så han har åpenbart gjort noe riktig. Som på foregående Healey-album, «Twin Heavy», er det trommisen Loren Humphrey som har produsert årets utgivelse. Denne mannen har god erfaring etter å ha lekt med både Tame Impala, Florence + The Machine, Arctic Monkeys, og naturlig nok da også The Last Shadow Puppets. Willie J. Healey har også med seg et band som gjør jobben ganske enkel der kule synther, funky gitarer, bassgang, strykere og elegante blåsere skaper groovy lyd rundt hans uanstrengte vokal. Den totale opplevelsen blir å snuse inn luftig indiepop ispedd tidløse kryddersorter fra resten av musikkhylla. De to hyggelige avslutningslåtene oppsummerer det hele.

Albumet må ses som et resultat av at Willie J. Healey nå har tatt de alternative taktene sine til et nytt nivå ved å bruke forskjellige inspirasjonskilder. «Bunny» er fremdeles indiepop, men med såpass mye soul og funk i låtmaterialet, virker hans univers enda frodigere. Med formidling av optimisme, tro og kjærlighet, har Healey laget en feelgood-skive som viser mye av hans personlighet og talent. Disse 13 sporene utgjør en ganske så digg helhet som kan nynnes til, chilles til, eller danses til. Hva du velger å gjøre, er opp til deg, men når de søte sangene om livet og kjærligheten når øregangene, bør de i det minste få deg i godt humør.