Innta plassene

Det amerikanske indierock-bandet Blonde Redhead har tretti års fartstid siden de etablerte seg som band i New York. Opprinnelig studerte de Milano-fødte tvillingbrødre Amedeo og Simone Pace jazz i Boston, men etter hvert ble de dratt inn i det alternative musikkmiljøet. De startet bandet Blonde Redhead etter å ha blitt kjent med den japanske kunststudenten Kazu Makino som jobbet på en italiensk restaurant. Kazu ble vokalist, Amedeo spilte gitar og sang og Simone var trommeslager. På de to første albumene hadde Blonde Redhead med seg Maki Takahashi og Toko Yasuda på bass. Den andre bassisten avløste den første før Amedeo selv plukket opp bassgitaren, og bandet fortsatte derfra som en trio. I dag overlapper medlemmene hverandre med respektive instrumenter, og samtlige spiller keyboard ved anledning.  

I begynnelsen var bandet, som tok navnet sitt fra en låt av det relativt kortlevde no wave-bandet DNA, rimelig påvirket av eksperimentell jazz og støyete rock. Om man hører på «I Don’t Want U» som er første spor på den selvtitulerte debuten, ligger jazzen spent over en lest som virker nettopp å dra ut DNA-essensen av «Blonde Red Head»-låta. Man hører det tidlige 90-tallets sløye støy blande seg inn med det andre New York-bandets underlige innflytelse fra 1981. Siden midten av 90-tallet har lydbildet gradvis utviklet seg fra en slags no wave-inspirert noise rock til mer stabil, men like fullt corny indierock, hvor shoegaze og dream pop setter seg som klare markører fra tidlig 2000-tall. Med spesielt de solide 4AD-utgivelsene «Misery Is A Butterfly» fra 2004 og «23» fra 2007, satte Blonde Redhead tilsynelatende kursen mot det som skulle bli deres definitive rakett mot indierock-himmelen, men akk, nei. Etter to nye album, ble det i 2014 bråstopp. Blonde Redhead’s nyeste album «Sit Down For Dinner», er med andre ord deres første på snart ti år. Men for en måte å gjenopplive seg selv på, da!

Kazu Makinos karakteristiske lyse, nesten hviskende desperate stemme er blitt selve signaturen til Blonde Redhead. Om man lager en slags hybrid av Yoko Ono og Miki Berenyi fra Lush, finner man muligens en relevant nerve. På sitt beste det mer Miki enn Yoko i uttrykket, og det gjør jo ingenting. Og, joda, Amedeo Pace synger alltid noen strofer, så hans bidrag er selvfølgelig også en del av signaturlyden. Allerede på singelen «Snowman», som også er åpningssporet på «Sit Down For Dinner», presenterer Amedeo seg igjen på en gledelig måte. Låta er flytende og såpass quirky som Blonde Redhead skal låte, og den setter stemningen tvert. Det vil si; den krever faktisk et par runder på spilleren, men når den sitter, så sitter den så godt at man bare gleder seg til fortsettelsen. Amedeo fronter flere låter, og særlig «Not For Me» og «I Thought You Should Know» er verdt å nevne som bra låter hvor både arrangementer og vokal er godt balansert. Kazu har naturlig nok vokalen på de fleste låtene, og «Kiss Her Kiss Her», «Melody Experiment» og «Before» minner om låter som finnes på «Misery Is A Butterfly». Især synes «Kiss Her Kiss Her» å være dette albumets «Elephant Woman», bare med fyldigere og mye mer moden vokal enn for snart tjue år siden.

«Sit Down For Dinner» inneholder også to deler kalt det samme som albumet. Inndelingen benevnes med pt. 1 og pt 2. Begge er for så vidt personlige tanker skrevet i dagbokform. I første del beskriver Kazu Makino livet på en isolert øy og hennes indre kamp med å bestemme seg for hva hun skal gjøre videre. I andre del skriver hun brev til foreldrene sine, inspirert av den amerikanske journalisten og forfatteren Joan Didions verker. Her reflekterer Kazu over livets tilmålte tid og usikkerheten rundt når og hvordan det hele vil ende. Selv fascineres hun av hvordan egne eksistensielle tanker kan formidles gjennom nesten oppløftende musikk. Sannsynligvis skaper dette en viss undring hos flere lyttere når vi blir invitert til bords med denne kreative og litt avantgarde trioen. De virker ikke like sprø som inspirasjonskilden DNA, men håndverket deres tilsier i hvert fall at de fremdeles kan kombinere introvert filosofi med ekspansive og fargerike lydmalerier.

«Sit Down For Dinner» er en strålende gjenkomst etter nesten en dekade i skyggen. Albumet er en innbydende blanding av drømmescenarier, skrangling og lett shoegazing som nå minner om miksen av poputgaven til Lush, tidlig Arcade Fire og en dose av danske Mew. Med Pace-brødrenes drivkraft og Kazu Makinos udefinerbare stemme oppleves musikken som finurlig og skjør på samme tid. Refleksjoner om livets forgjengelighet som plutselig melder sin ankomst under helt hverdagslige aktiviteter, som eksempelvis å spise middag, viser bandets oppfinnsomhet og annerledes innfallsvinkler. Om du allerede er fan eller en nylig interessert lytter, er det ingen tvil om at Blonde Redhead har noe å fare med; ikke bare på den tettpakkete indie-scenen, men også som kunstnere. I kulissene smiler kanskje også Arto Lindsay av at hans DNA på en måte snor seg videre i en sofistikert og foredlet form: «I’ve got a snake in my mind, and it’s not my spine».