Lun stemning

Brooklyn-bandet Woods har holdt på en god stund, og allerede tilbake i 2007 debuterte de med «At Rear House» på sitt eget label Woodsist. Dette ble etablert av frontfigur Jeremy Earl året før, og bandet har selvfølgelig vært tro mot labelet siden den gang. I løpet av 16 år, har Woods distribuert hele tolv skiver, inkludert årets langspiller «Perennial». Man skulle tro at en slik produksjonstakt ville gått på bekostning av kvaliteten, men stort sett har Woods levert ganske så jevnt og godt. Så også denne gangen. «Perennial» fortsetter der forrige album «Strange To Explain» slapp, men de tar det enda et hakk ned med flere instrumentaler og enda mer svevende lydbilde enn tidligere. Selv om Woods, som alle andre band, har sine inspirasjonskilder, befestet den moderne klassikeren i Woods-katalogen «City Sun Eater In The River Of Light» fra 2016 bandets særegne stil, og med et solid fundament på plass er det rom for å ta avstikkere uten å fjerne seg helt fra konseptet. «Perennial» er i så måte resultat av et band som er trygge nok til å tørre å utfordre seg selv. Det er faktisk som om plattformen deres forsterkes ytterligere etter hvert som musikken gradvis blir mer sofistikert og balansert i uttrykksformen.

Bandet vet hvem de er og hvordan de skal låte, og med Jeremy Earls karakteristisk lyse vokaltoner, kan de tidvis minne litt om både Flaming Lips og Mercury Rev, og sågar norske Lukestar. Men Woods kan minne om så mangt. Det er med andre ord ikke helt enkelt å plassere dem på det enorme musikkartet, men de opererer normalt et sted mellom psykedelisk folkrock og et mer jangly indiepop-landskap. Kort oppsummert er lydbildet deres en salig blanding av assosiasjonene som nevnt ovenfor, og bestanddeler fra eksempelvis The War On Drugs, Jonathan Wilson, Animal Collective, Ducktails og Real Estate. Og siden Kevin Morby også har vært innom Woods, kan vi ta med oss ham i samme slengen selv om dagens Morby-stil avviker en del fra Woods.

Det som er spennende med Woods er at de kjenner seg selv såpass godt at de kan skape handlingsrom til å eksperimentere med ulike stemninger. Derfor har de på «Perennial» åpenbart latt de instrumentale partiene dominere, slik at vokalen denne gangen forekommer på færre spor enn vanlig. Det at Woods stadig utforsker musikalske retninger gjør at dette albumet får nye uttrykk med stilige arrangementer. Albumet starter med den behagelige instrumentalen «The Seed», som enkelt veksler mellom akkordene samtidig som låta bygges ut med småelegante blåsere, orgellyder og gitarer. «White Winter Melody» er bare en fantastisk chill instrumental med deilige jazz-, slide- og steelgitarer. «Between The Past», «Sip Of Happiness» og «Little Black Flowers» er selvsagt beviser på at vokalbaserte låter ikke har forsvunnet fra repertoaret, men lytt ordentlig til «Day Moving On», for der har du en liten perle. Pulsen i den låta kunne like gjerne vært med på 2016-skiva. Dette er rett og slett en lekker liten sak.

«Perennial» inneholder elleve låter som til sammen danner et slags eventyrlandskap hvor alt går ganske fredelig for seg. Grunnleggerne og parhestene Jeremy Earl og Jarvis Taveniere trakterer omtrent alle instrumenter som spilles her. Om du gir dem trommer, gitar, bass, harpe, eller tangenter som orgel og Mellotron, er det bare å observere hva de klarer å klemme ut av studioet sitt. Ja, også må man legge til vibrafon for å få disse nesten sydhavsaktige lydene der følelsen av tidløshet bare flyter rundt fordi større deler av lydbildet nærmest synes å befinne seg i saktegående feriemodus. Selvsagt er det da også disse to herrene som har produsert hele skiva. Noe annet skulle tatt seg ut når man er bandledere og multiinstrumentalister med eget plateselskap. «Perennial» innbyr til flere lytterunder, for det er mange subtile elementer å oppdage her. Albumet passer for folk som har lyst til å få ned pulsen og som vil avsette tid til høstdrømmerier.