Komplekst strengespill

«The Harmony Codex» er industri-pop i en salig blanding av jazz, prog, rock og electronica fra ett av de klokeste hodene innen musikk. Dette høres ut som tung materie, men sannheten er at resultatet er blitt noe fint og harmonisk. Forrige Volum11-anmeldelse av Steven Wilsons glimrende skive «The Future Bites» både startet og avsluttet med undertegnedes utsagn: «Jeg gleder meg til neste Steven Wilson album!». Nå er vi altså her, og setter herved søkelyset på engelskmannens sjuende soloalbum. Da er det ikke annet å gjøre enn å trekke noen tråder fra der vi slapp. Vi hevdet at det var en gjennomført stilendring som ledet til spørsmålet om hvordan Steven Wilson kunne klare å samle gamle og nye fans i fremtiden. Det spørsmålet er blitt greit besvart i mellomtiden med Porcupine Tree-utgivelsen «Closure/Continuation», hvor Wilsons band tok seg av prog-fansen. De som ønsker mer eksperimentelle saker, klamrer seg fast i baksetet til Steven Wilson når han suser av gårde på svingete veier i høy fart.

På «The Harmony Codex» er det en rekke gjenkjennelige elementer, som eksempelvis Ninet Tayeb på gjestevokal, samt gitarsoloer i samme innpakking som på «To The Bone» og «Hand Cannot Erase» pluss noen hint tilbake til den spede begynnelsen til Porcupine Tree. Denne friheten til å utfolde seg uten tanke på fans og forventninger, skaper særs gunstige arbeidsforhold for kreative genier à la Steven Wilson. Eller som han selv sier det; “I’m privileged to do what the fuck I want”. Og da kan han jo dra inn remikser av Manic Street Preachers, Interpol, Radiophonic Workshop, Opeth og Tears For Fears. Samme artighet gjorde han også på den oppdaterte utgaven av «The Future Bites», men den gang med andre artister. Og nå som da, presenteres disse på egen bonusutgivelse som kommer senere.

Åpningslåta «Inclination» minner mye om stemningen på «Grace For Drowning» fra 2011, men med et mer programmert uttrykk. Det glir ikke helt smertefritt av gårde, men blir mer forståelig etter noen gjennomlyttinger. «What Life Brings» er til forveksling ganske lik Porcupine Tree sin «Lips Of Ashes» fra «In Absentia». Ikke at det gjør låta dårlig, for det flyter nydelig med flerstemt vokal og en klassisk enkel Wilson-solo. En smart plassering av noe familiært, for det kommer rikelig med nye toner allerede på «Economies Of Scale». Dette er en slags electronica-versjon av en ferdig låt, der jeg tipper det kan komme en remiks eller atten etter hvert. Likevel er det også kjente toner her. Vi har fått smakebiter av samme sammensetning på de to foregående albumene; det vil si koring og kassegitar i miks med spesielle rytmer og fengende melodi. Nakent, men påkledd.

«Impossible Tightrope» er som filmmusikken til en biljakt fra en 70-tallsfilm. Det skjer ellevilt mye med både raffe riff, strykere og messinginstrumenter. Rytmeseksjonen holder samme takt som Starsky & Hutch sin røde og hvite doning 1976 Ford Gran Torino, sprettende rundt på dårlige grusveier på jakt etter kriminelle. Dette er drøye ti minutter med musikalsk underholdning som krever litt mer av lytteren enn «Hold The Line» med Toto. «Rock Bottom» med Ninet Tayeb følger en forholdsvis kjent oppskrift fra «Hand Cannot Erase»-albumet, med melodiske toner fra vokal og instrumenter og fyldige arrangementer som opptar samtlige frekvenser øret klarer å fange opp. Dette er albumets enkleste låt, men også en av de fineste. «Beautiful Scarecrow» drar linjene igjen tilbake til «The Future Bites» med en videreutvikling i den musikalske tematikken som er gjennomgående på for eksempel låta «King Ghost». Det er mye miksing med mange lag, instrumenter og lyder, som ender med et veldig bra sluttprodukt. Dette er en låt som vokser for hver gang den fyller rommet med lyd.

Tittelsporet «The Harmony Codex» er en låt med akkurat det; harmonier – i hele ti minutter. Vi får servert en liten historie underveis også. Denne fremstår som en slags renselse for øregangene, soft og avslappende som den er. «Time Is Running Out» er pianobasert, slik mange av Wilsons låter har vært de siste årene. Mestepartene av låtene kommer til livet ved pianoet fremfor gitaren. Vi får likevel litt melodisk riffing underveis, i det låta blir mer syntha. «Actual Brutal Facts» har herlig klangføring og dybde der låta i sin helhet er et langt, skeptisk skråblikk på samfunnet for øvrig. Det kan tendere til monotont, men holder seg på rett side med litt mer utagerende instrumentføring mot slutten. «Staircase» avslutter albumet med nye interessante ti minutter, der vi får en slags fusion med låtideene fra «To The Bone»-albumet, mikset med mer synth og programmering. Noen tangent-referanser til den glimrende låta «Sentimental» fra «Fear Of A Blank Planet får vi også. Det blir spennende lytting av sånt, særlig når det legges inn en bra mikset bass-solo også; en fin måte å avslutte albumet på, som ved å si at alt kan skje også på neste utgivelse.

Som alltid, er det vanskelig å si akkurat hvor bra et album fra Steven Wilson er. Førsteinntrykk er én ting, men så vil det vise seg om man returnerer til albumet senere, fremfor å sette på et av hans andre album. Så langt kan vi melde at «The Harmony Codex» er et innovativt og bra sammensatt album, uansett sjanger og forventninger. Det låter litt bedre for hver avspilling, så gi albumet tiden det fortjener. «The Harmony Codex» klokker rett inn på volumnivå 9, men se opp for «Extended Version» med nevnte remikser, som mest sannsynlig vil løfte volumet enda et hakk. Vi kommer tilbake til den saken.