Sedvanlig innhøsting

«Nothing Lasts Forever» er i seg selv et utsagn som synes å være rimelig korrekt for de fleste, men akkurat i dette tilfellet er det samtidig feil fordi det virker som oppskriften til Teenage Fanclub nå har skrudd seg fast i kransekakegjengene. Det er de samme ingrediensene som tidligere, bare mindre spennende, og topplåtene blir stadig færre. Smaken er cirka den samme, og der de smaleste kranskakeringene på toppen glir greit ned, er man forutsigelig mett før man nærmer seg halvveis. Teenage Fanclub like snille som alltid, og låtene har omtrent de samme koselige harmoniene som man har hørt i flere tiår; i hvert fall siden omleggingen fra grunge-lyden på «Bandwagonesque og til dels «13». Det er plausible grunner til at ungdommelig pågangsmot og behovet for å utforske vilt er fraværende, for Glasgow-gjengen har kommet et stykke oppi femtiårene. Det eneste som er garantert ungt og litt fiffig, er bandnavnet. Nettopp det skal få stå urørt, og forhåpentligvis vare evig.

På samme måte som Teenage Fanclub har kopiert seg selv en rekke ganger, kunne jeg nesten kopiert anmeldelsen jeg skrev for noen år siden. Det skal sies at jeg er veldig glad i Teenage Fanclub, men det går en grense for hvor mange album man skal høre tilnærmet det samme uten at de våger å gjøre noe annet. De gjenværende folkene fra den opprinnelige konstellasjonen, Norman Blake og Raymond McGinley, gjør som de alltid har gjort, og de øvrig tilkomne ressursene innordner seg oppskriften slavisk. Det virker i alle fall ikke som om andre impulser har fått lov til å gjøre seg gjeldende. Jeg er ikke sint, bare litt skuffet. Og dette er jo litt corny, for isolert sett er ikke dette en aller verst plate innen gitarbasert indiepop. Tvert imot finnes det flere fine låter her, men det er heller ikke så overraskende med tanke på den tradisjonelle oppskriftens ingredienser. Eksempelvis har «Back To The Light» noen ørsmå elementer av «Fear Of Flying», men mest av alt kunne denne sklidd rett inn på fine «Songs From Northern Britain» eller det virkelige gjennombruddet «Grand Prix». Sånn sett har denne trivelige låta absolutt kvalitet nok. Så er det jo en Norman Blake-låt, da, og det pleier som oftest å tvinge fram nynnebehovet i enhver lytter.

Det har aldri vært noen tvil om Teenage Fanclubs inspirasjonskilder. Det oser Laurel Canyon av dem, og det har det især gjort siden 1997. Det er derfor ikke et stort sjokk at albumets åpningsspor «Foreign Land» minner om noe Crosby Stills & Nash kunne klekket ut. Med pen vokal og melodilinje, og småpsykedeliske elementer i gitarlyden, kan vi kanskje si at låta virker som en slags avsporing av nevnte trios «Marrakesh Express». «Tired Of Being Alone» er en typisk McGinley-låt. Den er ikke dårlig, men heller ikke smashing. Det gledelige er at han faktisk synger bedre enn vanlig. Det gjør han også på «I Will Love You» og «Falling Into The Sun». På sistnevnte har han for øvrig litt hjelp av resten av bandets korklang. De små gitarpartiene er av godt og gammelt 70-tallspsykedelisk merke, og få ting er vel bedre enn det?

Førstesingelen «I Left The Light On» kom ut for over ett år siden, og akkurat da kjente jeg et aldri så lite gjesp. Denne låta var visstnok en overskuddslåt fra forrige album «Endless Arcade», og ble spilt inn separat i ettertid i legendariske Rockfield Studios i Wales. På daværende tidspunkt ble det ikke signalisert et nytt album var på trappene. Kan hende det ikke var en del av den bakenforliggende planen. Uansett; håpet er alltid at The Fannies skal komme opp med noe nytt, ikke bare tidsmessig nytt, men kreativt nytt. Det skjer visst bare ikke. Så lenge kransekaka smaker OK, er det tilsynelatende ingen grunn til å eksperimentere. «Self-Sedation» er derimot et lite knepp opp fra lav-tempo til mid-tempo. Selvsagt avviker ikke låta fra det Teenage Fanclub-melodiske, og det er åpenbart Norman Blake som står for denne lille poplåta med trivelig pianokomp i beste America-stil. Tekstene til dagens Teenage Fanclub vitner om livserfaring der de berører emner som tunge tanker, mellommenneskelige relasjoner og overfladiskhet.

Teenage Fanclubs musikk fortsetter i samme vante spor selv om bandkonstellasjonen er blitt annerledes på de par siste utgivelsene. Som på foregående album fortsetter Blake og McGinley å fordele låtene broderlig. Den opprinnelige låtskrivertrioen er blitt til en låtskriverduo som sannsynligvis kommer til å vedvare med mindre noen av de nyere medmusikantene får litt mer handlingsrom. Det er ikke umulig at et slikt grep ville lønt seg i framtiden, for tittelen «Nothing Lasts Forever» setter delvis ord på at Teenage Fanclub ikke er helt det samme uten Gerard Love, så hvorfor ikke forsøke noe musikalsk annerledes enn de har gjort de siste tretti årene? Isolert sett er dette albumet lunt og hyggelig nok, men med mer vågal tilnærming kunne de muligens truffet bedre hva albumets innfallsvinkel angår. Like fullt skal det sies at det er godt å vite at ikke hele tittelen slår inn med full tyngde, for det er viktig å opprettholde de gode melodiene, og der er Teenage Fanclub, mine stagnasjonsankepunkter til tross, fremdeles ganske flinke.