Påskrudde artsfrender

Det skjer stadig noe rundt Stavanger-bandet Kvelertak, og igjen har det vært solid kreativ energi i sving. Dette har ledet frem til «Endling», bandets femte skive siden debutalbumet i 2010. Den uvanlige miksen av partyrock, tre gitarister og rogalandsdialekt hest presentert, har slått an i mange miljøer, og det ble ikke mindre friskt etter at den gamle Silver-kjenningen Ivar Nikolaisen fikk overlevert mikrofonen fra opprinnelig vokalist Erlend Hjelvik i 2018.

Årets lengste intro til en låt får vi fra Kvelertak sitt åpningsspor «Krøterveg til Helvete». Dette vil funke som snus live, som en «snart-kommer-bandet-på-scenen»-hymne, men det er ikke like engasjerende via høyttalerne i stua, med mindre du driver med noe annet som krever din oppmerksomhet. Bandet har mer fokus på å skrive låter med tanke på live-fremførelse enn tidligere, så det kan forsvare ventepølsa. Det tar seg godt opp etter drøye tre minutter, med alt fra tangenter til triangel, og tørre rocka riff som avslutning. Da er vi i gang, og noe sier meg at denne musikalske reisen kan bli en smule mer progga enn normalt fra Kvelertak.

«Fedrekult» er likandes og veldig kvelertaksk, med «bløde» trommer og vokalen godt innpakket i bandets øvrige lyder. Fine tematiske riff holder låta flytende i de forskjellige partiene, så dette er absolutt hørbart. «Likvoke» åpner med Black Sabbath-riffing på typisk Tony Iommi-vis og treffer enhver rocker med et smil hvilken som helst dag i uken. Riffene får god plass og «tørker» opp det vanligvis litt bløte lydbildet. Med tre gitarister på post blir det ekstra kraftfullt og fyldig, og låta er ett av høydepunktene på skiva. «Motsols» punkrocker i gang på rogalandsk, og får tankene tilbake til Drammenshallen en gang på 80-tallet da norske Backstreet Girls varmet opp for Iron Maiden. Kvelertaks kollegaer i norske Spidergawd har også vært inne på samme spor for ikke så lenge siden. Kult er det uansett. «Døgeniktens kvad» går fra Enslaved-riffing til banjo på ca. 20 sekunder, og da må ørene spisses. Men det tar ikke mer enn et lite minutt før vi er tilbake på spor vi forstår. Det er grandiost, fyldig og kakofonisk. Sånne låter krever maks av både headset, høyttalere og konsertlokaler for ikke å ende i julegraut uten sukker på toppen. For få den optimale audiovisuelle opplevelsen på konserter, vil bandet ha bistand av lysmann Tobias Grønhaug (Leprous, Enslaved, Honningbarna) som hjelper publikum til å utvide sanseregisteret og tydeliggjøre forståelsen av hva som blir presentert musikalsk.

Tittelsporet «Endling» byr på vokal og fet musikk i sjelden poprock-drakt. Det svinger og flyter fint, og gitarmessig benyttes det noen gode gamle rockereferanser også. Om dette gjør dem til siste individer av en art (endling) får ligge til en annen gang. Låta er uansett brillefin. «Skoggangr» fyrer av en spennende intro, men så sklir det ut i triple takter og drar en smule i forvirrende retninger. Det blir Thin Lizzy-riff i kombo med tempoendringer og andre marsjerende ideer. At det er gøy å spille dette som band, er helt greit. «Paranoia 297» basser ukritisk av gårde, og partyfaktoren er umiddelbart til stede. «Svart September» klimprer rent og pent, helt til The Hives-riff fører låta videre til et slags Turboneger-refreng. Masse vreng og småriff bærer låta fint. Det kanskje virkelige høydepunktet er avslutningslåta «Morild», som er full av riffreferanser til Opeths Mikael Åkerfeldt sitt tidligere univers på begynnelsen av 2000-tallet. Dette er forfriskende intrikat til rett-frem-Kvelertak å være. I kombinasjon med egen signatur blir det mer å lytte til for de av oss med fartstid i tilhørende sjangre. En sånn miks blir kanskje ikke så dansbar, men bandet pøser på med nok egne greier til at dette i alle fall kan hoppes vilt til live også.

Oppsummert er dette Kvelertak så god som noen, og liker du konseptet, liker du albumet også. Det er utvikling å spore, og muligens blir det enda mer melodiske toner fra endlingene på neste utgivelse. Se Kvelertak live om du kan. Det er der magien skjer.