Nesten tilbake til start

Snart 30 år etter solodebuten «Hips And Makers», er Throwing Muses-legenden Kristin Hersh ute med sitt ellevte album. Hersh er anerkjent som en tidløs låtskriver, og med stesøsteren, Tanya Donelly, loset hun Throwing Muses, gjennom særlig 80-årene til tidlig 90-tall, før Donelly startet sitt eget band Belly. Throwing Muses’ selvtitulerte debut, samt albumene «Red Heaven» og «University» står fortsatt som solide markører i Hersh sin lange karriere. Med videre produksjoner av Throwing Muses-album, uten Donelly, i tillegg til egne soloskiver og Hershs andre indierock-band, 50 Foot Wave, er det totalt sett blitt 23 album på omtrent førti år. Forrige soloskive kom for fem år siden, og nå følger Kristin Hersh opp med sin umiskjennelig alternative folkrock-stil på «Clear Pond Road».

Til forskjell fra foregående album «Possible Dust Clouds», som i vesentlig grad hadde både fuzz, vreng og røffere riff, og som i så måte minnet mer om Throwing Muses i lydbildet, er «Clear Pond Road» mye mer akustisk og nedpå. Kristin Hersh er nemlig denne gangen tilbake til gjenkjennelige nedstrippete gitarer uten andre hørbare innslag av elektroniske lyder enn en elektromekanisk mellotron, og som vanlig dominerer den myke og tidvis dramatiske vokalen hennes hele albumet. Her er det en gjennomgående mørk stemning, men likevel føles det som Hersh framfører låtene med elegant finesse. Hersh skaper nysgjerrighet rundt låter som noen ganger virker å gå rett fram uten spesielt interessante vendinger før man setter seg ned og virkelig lytter inn detaljene. Og det er dette hun er god på; snike seg gradvis inn i interessesfæren, og så sitter man der ganske så fascinert av formidlingen. For Kristin Hersh er ingen hitmaker. Det har hun aldri hatt som ambisjon. Derimot er hun en dyktig musiker med solid låtskrivingsevne som kan dra følelsene i alle retninger; om det så er forstyrrende eller forførende.

Gitarstrengene på «Clear Pond Road» oppleves som skarpe, mens vokalen smyger seg inn blant akkordene. Singelen «Ms Haha» er en ganske tøff låt med Fever Ray-dunkelt slør som enkelte steder drar tankene mot Throwing Muses’ «Snakeface». Dette er for øvrig musikk som Michael Stipe fra R.E.M. med letthet kunne steppet inn og gjort noe med, om Hersh hadde trengt et avbrekk. Det er selvsagt flere som kunne tatt en tur i Kristin Hersh sin garderobe og funnet komposisjoner som ville passet dem. Liker du PJ Harvey, Ani DiFranco eller Lisa Germano, kan du trygt snurre denne skiva noen omdreininger også. Åpningen «Bewitched Reruns» er som å starte en vandring i en mystisk skog, og derfra fører gitarenes repetitive klang deg lengre inn i et terreng du skal måtte befinne deg i nesten førti minutter, før du finner veien ut igjen. Det er noe trolsk og spennende over låtene om man er i humør til å dykke ned i materien igjen og igjen. De som ikke har viljen til å gjøre det, vil sannsynligvis konkludere med at låtene kan framstå som ensformige selv om det er en del variasjoner å gripe fatt i her. Låter som «Thank You, Corner Blight» og avslutningen «Tunnels» er stilige saker der Hersh drar sin deilige og hese vokal gjennom versene før de ebber ut i stillhet.

«Clear Pond Road» er jevnt over godt håndverk, og noen låter er selvfølgelig bedre enn andre. Like fullt mangler en låt som står skikkelig ut. Det er kanskje derfor albumet denne gangen kjennes ufullendt. Som tidligere nevnt, har ikke Kristin Hersh intensjon om å lage komfortable radiohits, og hun har holdt på så lenge at fanbasen alltid vil være trofast uansett hva hun leverer. Dog ville det nok tjent «Clear Pond Road», som navigerer i tilsvarende terreng som klassikeren «Hips and Makers», å ha et par ekstra låter på kvalitetsnivå med «Your Ghost» og «The Cuckoo». Uten slike låter er det helt greit med ti spor denne gangen.