Kuriøs cocktail

Med sitt femte studioalbum har den Laurel Canyon-inspirerte musikeren og produsenten Jonathan Wilson igjen skapt et ytterst hørbart album. Samtlige foregående album er av en slik karakter, at dersom man liker følelsen av 60- og 70-tallet og melodisk psykedelisk folkrock hvor assosiasjoner er alt fra Crosby Stills Nash Young, Yardbirds, The Byrds og America til Rodriguez, Pink Floyd og Tom Petty, er det bare å lese videre. Wilson er ikke ukjent med referanser. I tekstene trekker han ofte fram andre musikere. Jimi Hendrix går igjen på et par skiver, og på «Eat The Worm» florerer det av kjente musikernavn og kanskje, for en del, også noen diffuse navn som ikke engang har direktekopling til musikk. Den jevnaldrende bluesrockgitaristen Joe Bonamassa har for eksempel fått en egen låt. Det samme har den nederlandske verdensrekordholderen i isbading, Wim Hof. Og sånn går det; litt i musikk og litt i helt andre kategorier mens lytteren forsøker å trekke paralleller og logiske slutninger i et landskap der underlige metaforer og allegorier slynges viltert og lekent rundt.

Jonathan Wilson har en behagelig vokal, og han lager utrolig fyldige lydbilder hvor de fleste sannsynligvis tenker at noe av dette har man hørt før, men likevel ikke. Det vil si; Wilson likner alltid på seg selv, og minner som oftest om noen andre. Det er svevende lydskyer av hammondorgel, steelgitar, xylofoner og wah-wah-pedaler, samt standard rockeinstrumenter som bass, trommer og gitar i miksen. Altså er ikke disse elementene revolusjonerende; det er hvordan de er koplet sammen i et intelligent oppbygget univers av musikalske finurligheter. For Jonathan Wilson er smart. Hans musikk skaper assosiasjoner til gamle storheter, men det er aldri snakk om å plagiere. Låtene til Wilson bare bygger oppunder det faktum at han er en genial låtskriver med mye inspirasjon fra sjangere som herjet på en tid han selv ble født, under hippiegenerasjonens siste krampetrekninger. På debutskiva «Gentle Spirit» er det tydelig innslag av David Gilmour-gitarer, og på oppfølgeren «Fanfare» oppleves det som om The Byrds er på plass. Samme skive inneholder sågar en låt hvor selveste Bob Dylan synes å ha vært innom. Det var han selvsagt ikke, men du finner fort ut hvilken låt jeg mener om du er nysgjerrig nok. «Rare Birds» leker med hippietiden og på det fjerde studioalbumet, «Dixie Blur», tar Wilson seg en tur til Nashville-studioene med alt disse inneholder av ingredienser og blander disse godt inn i en allerede smakfull gryterett.

Dagsaktuelle «Eat The Worm» er intet unntak, men denne gangen smelles det til med plutselige instrumentale avstikkere på eksempelvis singlene «Marzipan» og «Charlie Parker». Førstnevnte får, fra ingensteds, korte innslag av fjongere kokolyd, som når et arkadespill er slutt, eller klassiske blåserpartier mens Chet Atkins og Hank Williams nevnes som oppvåkninger for Wilson selv. Og om du tenker at «Charlie Parker» er en ren hyllest til jazzlegenden, er dette åpent for tolkning. For her er det en rekke referanser. Rent musikalsk leker Jonathan Wilson med nettopp jazz-innslag ved å smyge inn kjappe saksofonsoloer i en 60-tallsvals mens navn som Al Jarreau, Kurt Elling, samt Orville og Wilbur, får tankene, praktisk talt, til å fly i ulike retninger. For her synes jazz-påvirkningen å gjelde samtidig som de flyvende pionérbrødrene Orville og Wilbur Wright virker å være illustrerende for hva Wilsons metaforer skal hinte til. Det er surrealistisk å dykke ned i teksten uten å være inni hodet til opphavsmannen, men desto mer moro når man selv forsøker å sy sammen en oppsummering, vel vitende om at Charlie Parker var jazzmusikeren med kallenavnet Bird eller Yardbird. Så hva er da mer naturlig enn å innlede hele referanseregisteret med Boston Celtics’ NBA-helt Larry Bird i fyr og flamme, annet enn at han også er legendarisk og fløy høyt på basketballarenaen? Jeg har ikke noe bedre svar enn at man trenger bittelitt tid til å tilvenne seg disse saksofonene, og så er det bare fint. Nok om det. Tredjesingelen «The Village Is Dead» starter som en discolåt med strykere på nivå med Dan Hartmanns viderverdigheter i typisk Wilson-innpakning. Akkurat denne låta krasjer i mitt hode. Det er litt som om Baccara hadde fått med seg en mannlig, gitarspillende rockevokalist. Teksten hopper jeg elegant over. Låter som «Ol’ Father Time», «Hey Love», «B.F.F» og «Ridin’ In A Jag» låter slik man er vant til å høre Wilson på de senere skivene, og hele tiden lurer den underliggende oppfinnsomheten som gjør at lytteren stadig vil fange opp flere nyanser.

Jonathan Wilsons produksjoner er alltid spennende, og til tross for et ganske så definert lydbilde, søker den underfundige mannen fra North Carolina nye veier. Under akkurat denne innspillingsprosessen var det åpenbart viktig å unngå kreativ stagnasjon. Redselen for å stå igjen som en kjedelig og konservativ fyr gjorde visstnok at søken etter nye elementer var rimelig gjennomtenkt. Derfor skytes det inn instrumentale Zappa-liknende bisetninger i låtmaterialet. Komikeren Demetri Martin uttrykte en gang at han ikke hadde opplevd slike stilbrudd brukt i noen annen kunstform. Å lese en roman, og så, ut av intet og uten noen som helst relevans, skjærer en overenergisk essayist innom og gjør sin fullstendig løsrevne greie, før leseren ledes tilbake til romanteksten igjen, er passe kaotisk. Musikalske avstikkere funker derimot på mystisk vis selv om det virker aldri så snålt. Men man bør altså ta tiden til hjelp. Det anbefales også å gjøre med «Eat The Worm», for som Jonathan Wilson selv har påpekt, må man ta noen sjanser her i verden. Rare og sære greier bryter med forhåndsprogrammerte forventninger, og om man gir resultatet noen runder på spilleren, vil låtene gradvis gjøre sterkere inntrykk. Siden denne skiva inneholder ca. femti minutter med eksperimentering, kan det tenkes at de som kun forventer Laurel Canyon-esque retro-rock blir skuffet. Men husk én ting; Frank Zappa bodde også i dette området. Og var det en fyr som fikk underlige komposisjoner til å låte fett, så var det nettopp ham. Jonathan Wilson er på ingen måte som Zappa, men han er nærmere nå enn tidligere.