Rapporter fra utvalgte konserter på Øyafestivalen i Tøyenparken, Oslo, 9.-12. august 2023.
Lørdag 12. august
Big Bang trenger vel ingen videre introduksjon for norske musikklyttere. Øystein Greni er jo blitt en institusjon alene, og gjennom noen tiår er det mer enn «Girl In Oslo» som står på repertoaret. Denne gangen var sirkusyndlingene fra noen dager tilbake, Tigerstate, også med på scenen. Bli liv, og det ble det. Bli lyd, og det ble det. Lyset var allerede på. Sakte, men sikkert dro klokka seg mot fire, og sirkusteltet fyltes gradvis opp med et stort monn av forhenværende studenter (joda, yngre krefter også) som gjerne ville se de tre medlemmene fra det introverte skranglebandet Yo La Tengo vaske ut både nye og gamle melodier. Introen og outroen var mellom åtte og tolv minutter lange hvor bass, trommer og feedback var essensen. Mellom disse ytterpunktene ruslet godlåter som blant annet «Autumn Sweater» og «Mr. Tough» ut av høyttalerne. Yo La Tengo gjør sin greie, og har du ikke tålmodighet til å stå rett opp og ned, burde du heller ha vært på Lars Vaular dagen før. Eller kanskje du var det? Noe mer bevegelse, i hvert fall i rørende forstand, var den norske art-popkunstneren Nils Bechs skjøre fortelling om egen livsreise og kampen for mellommenneskelige rettigheter, uansett hvem man er glad i. Med gjesteartister som Emir, Kristian Kristensen og Frida Ånnevik, samt strykekvartetten Oslo Strings og dansere fra Nasjonalballetten, opplevdes dette som annerledes, teatralsk, sårt og vakkert på samme tid. Noen som derimot krever at man beveger vesentlig mer på skroget, er Newcastle-bandet Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs (Pigsx7). De spiller en blanding av doom metal og hardrock med riff som antakelig Black Sabbath og Deep Purple ville nikket anerkjennende til. Og apropos nikke; til alle som var på Hagen denne ettermiddagen var instruksene ganske klare fra vokalist Matthew Baty. Han skulle, i følge seg selv, vise de oppmøtte noen dansebevegelser, som han selv hevdet å være ekspert på, og publikum skulle deretter følge disse. For å forsikre seg om at alle publikummernes helse og velvære ble ivaretatt viste han stor pedagogisk innsikt og simulerte en dyp headbang-bevegelse én gang i slow motion. Han understreket så at det også ville være akseptabelt nok å nikke lett taktfast siden han antok tilhørerne ikke hadde de samme rutinerte ferdighetene som ham. Ellevilt gøyal humor og tilsvarende deng i musikken.
Sirkus har vært et yndet sted i år, og nok en gang var det noe interessant på gang innenfor teltdukene. På scenen sto indiebandet Dry Cleaning med den motvillige vokalisten Florence Shaw i front. Dette er et digg og snålt konsept med spoken word og rare historier svøpt i en gitarbasert post-punk-pakke. Blant mange underlige historier, er fortellingen om skilpadda Gary en av de beste. Lytt til låta «Gary Ashby» og fnis godt. Vi koste oss glugg. Tidligere festivaldager hadde vi allerede stiftet bekjentskap med gode nigerianske musikere som Ayra Starr og Wizkid, og på den største scenen sto nå deres landsmann Jacob Banks klar. Dette er en stor mann med stor soul-stemme som runger utover massene. Oppvokst i UK og med en rekke inspirasjonskilder navigerer Banks’ soul i omtrent samme gate som engelske Michael Kiwanuka, men med hip-hop og RnB i miksen. I tillegg benytter han seg av flere pop- og rock-elementer som kjennetegner USA helt tilbake til 50-/60-tallet. Jacob Banks var ordentlig påskrudd under denne konserten, noe som hørtes rimelig godt. Godt mottatt ble han også. Vel fortjent. Litt nedi dumpa, laget Oslo-rapperen Jonas Benyoub stor stemning i et smekkfullt Sirkus, der kjærligheten til byen lå tjukt utenpå og oppå. Ingen over og ingen ved siden. Like fullt er det fint å ha noen sidemenn med seg når man er på fest. Og da ingen ringere enn Karpe trillet inn på scenen, var lykken total.
Før Sigrid skulle avslutte på Amfiet, og de svenske legendene The Soundtrack Of Our Lives skulle slukke lyset i sirkusteltet, måtte vi en tur innom Biblioteket for å se og høre det nord-norske punk-/metalbandet Selvforakt. Denne firerbanden ga gass fra første stund, og det var muligens foran den minste scenen vi også opplevde det største stilmessige spriket blant publikum. Fellesnevneren var dog at her var «alle» som tålte ekstrem gi-faen-deng i ørene. Ingenting er bedre enn godt rensete øreganger. Tilbake til Sigrid. Som vanlig ga hun alt med et stort smil der hennes fengende, og allerede internasjonalt anerkjente, poplåter vinket god natt til terrassene i Tøyenparken. Omtrent på samme tid, en oppstart noe senere, begynte Ebbot Lundberg og hans The Soundtrack Of Our Lives å spre sin musikalske magi i form av psykedelisk rock med røtter fra 60- og 70-tallet. Da var det egentlig bare å spenne fast sikkerhetsbeltene for når man starter med «Mantra Slider» fra den strålende debutskiva «Welcome To The Infant Freebase», er det bare å nyte, vel vitende om at det ville komme flere godlåter fra flere av albumene de hadde gitt ut. Oppstemte vandret vi til slutt ut i lørdagsnatta, fortsatt med «Firmament Vacation» på hjernen, og på vei over i en annen sfære. Repetisjonsknappen var aktivert og vi nynnet: «they’re gonna build a new dimension, and make a soundtrack of our lives»…idet vi så EXIT-skiltet og sa takk for i år.