Rapporter fra utvalgte konserter på Øyafestivalen i Tøyenparken, Oslo, 9.-12. august 2023.
Onsdag 9. august
Etter flere dager med spenning, hvor uværet «Hans» hadde herjet over hele landet og nedbøren var til å få midtskill av, braket det igjen endelig løs i Tøyenparken i Oslo. Vi hadde sett oss ut noen artister på forhånd, og vi gledet oss selvsagt til å bli kjent med noen nye også. Litt utpå ettermiddagen 9. august ruslet vi inn på festivalområdet og ble møtt med den norsk-amerikanske multikunstneren Okay Kayas smarte, elektrobaserte art-pop durende på Sirkus-scenen: Deretter satte vi kursen i retning av nigerianske Ayra Starrs lekne afrobeat. Hun svingte seg rundt på scenen med stor selvsikkerhet, og med henne tittet også sola fram et kvarters tid. Om frøken Starr er den nye Rihanna kan diskuteres, men hun hadde sjarm og energi nok til at folkemengden fulgte kor- og danseinstruksene med glede. På Hagen var den californiske indie-trioen TV Girl klare til dyst, og de gjør ikke forskjell på folk. Med sitt lille standup-show mellom noen av låtene, fikk vokalist Brad Petering påpekt at her dømmes ingen selv om preferansene er ulike. Det være seg foretrukket låtmateriale, eventuelle valg av hallusinogener, eller begge deler. For dem som i det lengste håpet på deilige «Lovers Rock», gikk selvsagt dette ønsket i oppfyllelse mot slutten av konserten.
Etter rolig, men underholdende, TV-titting var det på sin plass og få litt fart i kroppen igjen. Å poppe piller med Viagra Boys ga en ekte lykkerus som varte lenger enn konserten dette energiske svenske ensemblet gjennomførte i sirkusteltet. Da vokalisten, med amerikansk aksent og glimt i øyet, skrek at: «dette er deres siste sjanse til å ha det gøy!» og man er på dag 1 av festivalen, må det jaggu leveres fra scenen. Og det gjorde denne erigerte gjengen. Det skal legges til at vokalisten manet folk til eksempelvis å se Amyl And The Sniffers neste dag, men når oppfordringen var innfridd kunne publikum egentlig bare pakke sammen, i følge ham. Så feil kan man ta. Det vil si; Amy Taylor og hennes punkeband ga, som vanlig, jernet dagen etter, men det var det også flere som gjorde resten av festivaldagene. Noen som derimot gjorde det motsatte var art-popperne fra London Jockstrap, og Lorde. Særlig Lorde, som tuslet relativt rolig over scenegulvet Amfiet med sin tilmålte tid. Flinkispop er fint, og joda den ti år gamle debutsingelen «Royals» holder seg ennå, men jenta fra New Zealand kunne sikkert dratt på litt mer her.
Wizkid hadde i hvert fall en idé om å dra i gang party på Amfiet. På elevert vis solbrilleskuet han utover publikum i skumringen mens hans engasjerende afrobeat, som er en solid blanding av reggae, dancehall og RnB, fikk trauste nordmenn til å løfte litt på tøflene. En annen publikummer påpekte at artisten syntes å ha i overkant liberale håndbevegelser nedentil, og som fikk selv noen av Michael Jacksons erketypiske koreografiske elementer til å framstå som sømmelige. Dette var selvsagt ikke nok til å ta hatten og gå, men videre måtte vi uansett for å treffe noen nye, eller gamle hodeplagg, om man vil. Post-punkerne i 50 år gamle Devo svingte regelrett pisken i Sirkus-teltet iført de klassiske røde conehead/terrasse-hattene, og transformerte seg, ettert hvert, fra svartkledte og aldrende amerikanske herrer til tidløse Devo-kreaturer med sine karakteristiske gule frakker. «Whip It» gjallet ut av høyttalerne og synth-lydene ble slynget rundt. Da deres Rolling Stones-coversingle fra 1977 kom i audiovisuell form, endte kvelden med komplett «Satisfaction».