Stilig balanse

Den opprinnelige bandkonstellasjonen, som lekte seg med new wave og surfet på den britiske blue-eyed soul-bølgen, var ikke identisk dagens utgave da det hele startet opp i Birmingham i 1978. Eneste gjenværende fra den gjengen er vokalist Kevin Rowland. Så da er det ganske naturlig at de fleste som har noe forhold til Dexys Midnight Runners først tenker på ham. Og det med rette, for ikke bare er han den oppfinnsomme frontfiguren; han er kapellmesteren og kontinuitetsbæreren blant en nærmest endeløs rekke av medlemmer de siste 45 årene. De som ikke kopler Dexys Midnight Runners umiddelbart, vil sannsynligvis kjenne at polletten ramler ned når andre enten nevner låta «Come On Eileen», eller at de særegne gladfiolinene, som starter ballet og som leder opp til refrenget, når øregangene. Etter debutalbumet noen år tidligere, er det spesielt denne låta som virkelig banet veien for Dexys Midnight Runners, og som gjorde «Too-Rye-Ay» fra 1982 til deres mest solgte album.

Dexys Midnight Runners, eller Dexys som de har kalt seg en del år nå, har ikke vært superproduktive som band, for i løpet av alle disse årene har de, inkludert årets utgivelse «The Feminine Divine», kun gitt ut seks album. De mest anerkjente utgivelsene kom i perioden 1980-1985, og i ettertid har det vært en del prøving, feiling, utskiftninger av medlemmer, pauser og soloprosjekter. Det har det vært fire markører i Dexys’ historie, og disse er inndelt i Dexys Mark I til Dexys Mark IV. På aktuelle «The Feminine Divine» har Kevin Rowland forresten med seg et annet medlem fra Dexys Mark I, og det er trombonist «Big» Jim Paterson. Dette er ikke så overraskende siden han har vært med på alle studioalbumene, og det til tross for at han ikke har vært fast medlem hele veien. Nå er han uansett med igjen, og studiotimingene hans er jo upåklagelige.

Det er sju år siden Rowland realiserte den irske hyllesten «Let The Record Show: Dexys Do Irish And Country Soul», noe som ble sett på med forundring siden det nesten var opplest og vedtatt at aldrende Rowland hadde trukket seg tilbake for å nyte sitt otium. Den gang ei. Skiva kom ut, og jaggu hadde han ikke enda et konsept på lur: «The Feminine Divine». Det vil si; denne skiva var nok ikke utredet og gjennomtenkt på dette tidspunktet, men Rowlands kreativitet overrasker stadig. Hans fascinasjon for ulike filosofier legger delvis føringer for dette albumet. Samtidig er det balansen mellom maskulinitet og feminitet som preger låtene her; eller muligens i enda større grad det feminine. Rowland mente seg omgitt av kvinner oppigjennom, men hadde kommet til en erkjennelse av at han aldri hadde forsøkt å forstå dem ordentlig godt. «The Feminine Divine» utforsker dette aspektet ganske grundig. Illustrasjonen på albumcoveret viser Hawaii-gudinnen Pele (altså, ikke den brasilianske fotballegenden Pelé) som er skaperen av den hawaiiske øygruppen. Hennes symboler er vulkaner og flammer, og om ikke «The Feminine Divine» er rødglødende, så er den i hvert fall lun nok til å varme lyttere som liker særdeles melodiøs populærmusikk i alskens former. Her er det alt fra northern soul, svingende retropop og gamle MGP-liknende arrangementer med tilhørende koring, spoken word, electronica, popcorn og hornmusikk. Gudinnene må vite hva Kevin Rowland tenkte da han igangsatte dette fargesprakende sirkuset av lyd og bilder, men faktum er at det funker brillefint.     

«The Feminine Divine» høres tidvis ut som alt annet enn tidligere Dexys-produksjoner, men i denne viraken av hurrablåsere, koring og Rowlands egenartete stemme, setter Dexys stemningen med låta han skrev allerede i 1991, «The One That Loves You». Også «It’s Alright Kevin (Manhood 2023)» er en eldre låt. Rettere sagt var det «Manhood» for tjue år siden, men denne nye versjonen svinger mer. Det er bare å dra fram de jordfargete dressene og hangglider-snippene mens outrerte koristplagg glitrer billig i bakgrunnen. På samme tid drar man kjensel på typiske Dexys Midnight Runners-vendinger som en gang i tiden fikk folk til å spille dem på fest. Og nå er det moro. Singelen «I’m Going To Get Free» er full av blåsere, koring og disco-strykere, samt lyden av Hammond-orgel. Denne er en gladsak som minner om Belle And Sebastian på sitt mest oppstemte. «Coming Home» fortsetter i disco-land, men nå er produksjonen modernisert en smule.

Akkurat her er Dexys på randen til å tøyse seg litt bort, men når tittelsporet kommer er partyfaktoren tatt ned til et soulbasert nivå med spoken word-refleksjoner. Med småfunky gitarer, litt i gata som på Faith No Mores «Evidence», smyger denne seg elegant gjennom fire og et halvt minutt med godlyd før funky «My Goddess Is» og digi-hop-låta «Goddess Rules» trekker musikken i en annen retning. Dette er spennende takter, og dialogen på sistnevnte viser hvordan Kevin Rowlands idé om hvordan alfahannen er villig til å oppfylle hennes krav når hun sier «these are the rules of our relationship» / I’m not convinced you’re ready to surrender / I want you to convince me», hans endelige respons er «OK / alright». Om noen tolker underkastelse av en viss grad, leder dette interessant nok opp til den eneste skikkelig rolige låta på albumet «My Submission». «Dance With Me» gir den optimale avslutningen på virkelig behagelig blue-eyed soul-vis. Stemningsmessig hører denne hjemme på en kafé der man plutselig bare får et innfall og fører sin kjære ut på et sjakkbrettrutet gulv, blant travle servitører og stamkunder en solfylt ettermiddag: «I wanna see you express yourself / I’m so in love with you». Joda, Rowland, i snart en alder av 70, tør å vise sine mykere sider.

Kevin Rowlands siste sprell vitner om en annerledes inngang til den kunstneriske totaliteten med nye medhjelpere og audiovisuelle uttrykk. Like fullt hører man at dette er Dexys’ arv. Det er i alle fall enkelte gjenkjennelige subtile elementer her i tillegg til utforsking på ny musikalsk grunn. Der den første halvdelen peker i den maskuline retningen, har den andre halvdelen i større grad feminint fokus. Slik sett balanseres det hele i en slags teateroppsetning hvor roller spilles, og der symbolikken er relativt tydelig. Kevin Rowland er ikke den største vokalisten, men hans artistiske drivkraft er umulig å ta fra ham. «The Feminine Divine» skal være en søkende skive, men tradisjonen tro er det ikke rom for voldsomme selvhøytideligheter. Dexys er fortsatt å regne med om man trenger kul og lystig musikk.