Cut Worms – «Cut Worms»
(Jagjaguwar, 2023)
60-tallsmusikk 60 år senere.
Max Clarke alias Cut Worms er musikeren fra Brooklyn som har tatt tak i den amerikanske poplyden fra 1960-tallet, og som gjør et greit byks omtrent seksti år fram i tid med sitt nye selvtitulerte album. Verken artisten eller musikken hans er helt ny, for «Cut Worms»-albumet er det tredje i rekken på de siste fem årene, og lyden av 60-tallet har stort sett vært gjeldende hele veien.
Med sine svært melodiøse vendinger har, med andre ord, låtskriveren og vokalisten fra New York en takknemlig mal å jobbe ut fra. I god 60-tallsånd ivaretar han tradisjonen som eksempelvis The Beach Boys, Harry Nilsson og The Byrds var en del av. Noen ganger kan sågar en referanse som The Everly Brothers melde seg der Clarke tilsynelatende også tar en tur innom 50-tallet; som på låta «I’ll Never Make It». «Is It Magic?» ligger også i brytningspunktet 50/60-tallet. Selv foretrekker jeg de mest 60-tallsinspirerte låtene; altså de resterende sju låtene på skiva. En drøy halvtime med musikk er forresten rimelig effektiv snurring sammenliknet med forgjengeren «Nobody Lives Here Anymore», som var et dobbeltalbum med varighet på ca. en time og ett kvarter.
Som du nå har forstått, er det nyeste albumet ganske så langt unna vår samtids hovedstrømninger av musikalske uttrykk, men like fullt er det en trivelig sak som burde gi deg assosiasjoner til surfing og amerikanske dinere, eller beach clubbing som det kanskje kan kalles? Uansett er dette et album spekket av nynnbare harmonier akkompagnert av flere ulike instrumenter. Her veksler låtene mellom bruk av lette blåsere, steelgitarer og keyboards som snuser på hammondlyden, samt øvrige gitarer og rytmeseksjoner, da. Åpningssporet «Don’t Fade Out» gir en smakebit av hva som kommer, og synes du dette er hyggelig nok, er det bare å fortsette med «Take It And Smile». Akkurat denne er nesten på vei inn i The Ronettes «Be My Baby» før Clarke vrir seg ut av et potensielt allsangkor. Denne og «Let’s Go Out On The Town» befinner seg tett opp til det du hører på «Grease»- og «Dirty Dancing»-soundtrackene, så helt fritt for kosenynning er det ikke.
På singelen «Ballad Of The Texas King» er lyden fyldigere, pianotangentene tydeligere og innslaget av countrypop en vesentlig faktor. Der «Living Inside» legger seg et sted hvor bandene nevnt innledningsvis normalt opererer, er «Use Your Love (Right Now)» såpass Beach Boys-aktig, at det eneste som mangler er den klassiske ekstrakoringen på toppen. Gudskjelov går ikke Max Clarke den veien. Han holder denne låta på et anstendig mellomnivå som kler den godt. Når «Too Bad» avslutter skiva synes musikkens uttrykk å rykke fra 1960- via 1970- til 2000-tallet. Dette er fortsatt 60-tallsinspirert, men nå er det som om Daniel Romano har fått lov til å leke med Todd Rundgren og Big Star. Dette er min personlige favoritt, og jeg undres noe over at den ikke er en single. Du trenger selvsagt ikke å mene det samme, men for meg er dette definitivt en strålende låt.
At noen av låtene på «Cut Worms» høres ut som klinelåter på skoleballet anno 1960 og oppover i tid, må man tåle her. Innimellom alle de filmatiske referansene med 60-tallets college- og ferieromantikk, har Cut Worms sine bittersøte tekster og melodier klart å veve inn ganske øreforførende gammelpoplåter i vår moderne virkelighet. På sitt siste album kopierer og tilpasser Max Clarke uten blygsel midten av forrige århundrets amerikanske poplyd til den tidsaktuelle hverdagen. Det ville ikke forundret meg om noen av disse låtene hadde dukket opp som musikk på en film om fortiden en gang i framtiden. Og det er helt greit.
