Uhyggelig underskog

Rockikonet fra Dorset i England er ute med sitt tiende album siden debuten «Dry» for omtrent tretti år siden. Fra hennes tidlige periode med alternativ rock på «Rid Of Me», og ikke minst eminente «To Bring You My Love» til nå, har Polly Jean Harvey også gjort flere kunstneriske krumspring som å lage musikk til teaterproduksjoner, TV-serie og poesi. Inn på 2000-tallet var det skiva «Stories From The City, Stories From The Sea» som staket kurs mot albumet som ristet i flere enn bare blodfansen; nemlig kanonplata «Let England Shake». Det er tolv år siden, og etter det har det vært mindre aktivitet på studioalbumfronten. PJ Harveys nyeste «I Inside The Old Year Dying» er faktisk første utgivelse siden «The Hope Six Demolition Project» sju år tilbake, og er både folkrock og art-rock godt blandet.

Gjennom karrerien har det, foruten PJ Harvey selv, vært flere produsenter, og noen av dem har gått igjen på svært vellykkete album. The Bad Seeds-mannen, Mick Harvey, PJ Harveys bandkollegaer fra tiden i Automatic Dlamini, Robert Ellis og John Parish, samt den lysende produsenten Flood må nevnes. På «I Inside The Old Year Dying» er det de to sistnevnte våpendragerne som bidrar, og det er klart at de vet hvordan PJ Harvey skal produseres. For dem som ikke er helt fortrolige med PJ Harvey, vil hennes musikk tidvis fortone seg som svært spesiell. For hun er annerledes. Hun er kul og kreativ, og musikken kan framstå som tynne og skjærende dramaviser hvor lydbildet er like innfløkt som tekstene, der de både skurrer og flyter på samme tid. Noe som er interessant på denne nye skiva, er de tilsynelatende kalkulerte vokalvariasjonene. Harveys låter på «I Inside The Old Year Dying» har ganske ulike uttrykk, og stemmen hennes høres forskjellig ut fra låt til låt. I tillegg bruker hun sine poetiske evner bevisst og skaper en slags drømmeverden mellom liv og død. Dette framstår som et epos der hun har latt fantasien løpe løpsk med flere eklektiske innfall; eksempelvis dukker Elvis Presleys «Love Me Tender» plutselig opp som en referanse i låta «Lwonesome Tonight». Som om ikke tittelen i seg selv ga Graceland-assosiasjon.

«I Inside The Old Year Dying» starter med gåtefulle «Prayer At The Gate» hvor de høye vokaltonene går over i «Atumn Term», og her kan de som har behov for popmusikk brette ørene godt sammen. For her er det mer dramatikk enn flyt, men det er like fullt noe besnærende over det hele, og når «Seem An I» innledes med de tynne lydene, er det lov å lure hvor PJ Harvey har tenkt å ta oss. Men så skjer det noe, for når det blir mer fylde i partiene får vi nesten servert en liten Tarantino-cocktail av Link Wrays «Rumble» og Tito & Tarantulas «After Dark». Utover dette, er det utelukkende PJ Harveys avtrykk som kan høres, og fra midten av skiva øker sågar underskogen av kodede meldinger. Tittelsporet er nå én ting, men det er den titulære nyanseendringen på andresingelen «I Inside The Old I Dying» som er den mest heftigste av de to. «August» er forresten også en fin sak med behagelig fylde. Det samme er «All Souls» med sitt nærmest pumpeorgelstilige electronica-teppe.

PJ Harvey har med «I Inside The Old Year Dying» laget en gåtefull verden av lyder og tekster som krever mye av lytteren, og det er ikke brått sikkert at alle som forsøker seg på denne skiva klarer å fullføre den. Dette til tross for at arrangementene er gode og melodilinjene spennende. At PJ Harvey er et talent med mange underlige strenger å spille på, er udiskutabelt. Lik det eller ei, men gang på gang kommer hun opp med ideer som vitner om enormt behov for kunstnerisk frihet. Det er opp til deg om du vil la deg forføre av PJ Harveys forheksende og til dels urovekkende atmosfære, eller om du er mest komfortabel med å holde avstand i din trygge lwonesomeness.