Revitalisert rock  

Kvintetten fra New York har utviklet et interessant lydbilde siden oppstarten i 2016. Kall det gjerne indierock, post-punk, art-punk, art-rock, eller rett og slett bare rock. For i prinsippet koker dette ned til rock. Der noen ynder å trekke paralleller til britiske samtidsband som Yard Act, Squid og Shame, har Brooklyn-bandet flere av de gamle rock ‘n’ roll-elementene med seg. Noen ganger høres det sågar ut som The Strokes har vært forbilder, og andre ganger virker det som om The Black Crowes har sneket seg inn i studioet.

Med «3D Country» følger Geese opp den brillefine 2021-debuten «Projector» på anstendig vis. Der «Projector» virket å være noe mer synth-drevet med eksempelvis singelen «Low Era» som en lysende retningsgiver, og et lydbilde som til tider minner litt om det siste fra irske Fontaines D.C., er «3D Country» i all enkelhet mer rock ‘n’ roll. Skiva starter med «2122» som riffmessig umiddelbart minner om Led Zeppelins «Black Dog», men derfra bærer det rett over i det ovennevnte britiske landskapet av nyere punk og postpunk revival. Tittelsporet er en kul låt hvor The Strokes-assosiasjonene blandes med gamle rock-oppskrifter. Singelen «Cowboy Nudes» forsterker inntrykket av at både blues- og skranglerock er lov. Med melodiøse og chille «I See Myself» fortsetter ferden med 70-tallets kilder godt forankret i låta. Gitar, bass og trommer er rimelig essensielt når man spiller rock, og rock har Geese intensjon å fortsette med skiva ut.

Frontfigur Cameron Winter er tydeligvis en fyr med vidd og edge. Han kan minne om en yngre, men mer scruffy Julian Casablancas mens han tidvis høres ut som om Hawksley Workman møter Jeff Buckley. Vokalen flyter fint mellom solide trommerytmer og generelt gode grooves. Både «Crusades» og «Gravity Blues» vitner om at de tradisjonelle inspirasjonskildene er høyst til stede. På flere av låtene høres også en del koring i bakgrunnen. Det er til og med antydning til gospel innimellom. Dette grepet, sammen med det overordnete lydbildet, virker som veldig kalkulerte valg som peker Geese i en mer bluesrock-retning snarere enn behov for å forbli i sin opprinnelige post-punk-sone. Det skal likevel påpekes at «Mysterious Love» og sinnafete «Undoer» ligger pent og vaker mellom begge sjangrene.

Selv om «Projector» var et friskt pust, gjør Geese flere endringer på «3D Country». De synes å være enda mer underholdende og jam-lekne på årets utgivelse. I hovedsak betyr det sannsynligvis også at selvtilliten er stadig økende. Ikke at jeg mistenker denne gjengen for å ha manglet sosial trygghet tidligere, men det er noe med å slippe seg uhemmet løs og herje musikalsk i flere retninger. Jeg vet ikke om det er riktig å tillegge musikere fra nordøst i USA sørstatsinspirasjon, men at Geese har vevd inn noen musikalske tråder fra stater lenger sør på det nordamerikanske kontinentet i all den kreative viraken de her framviser, må kunne påstås. Og de gjør det på en såpass kul måte, at det nesten blir et slags mysterium å løse når man forsøker å finne ut hvordan låtskrivingen kan ha skjedd.

Geese ble relativt fort hausset opp for noen år siden, og sammen med flere andre fremadstormende band, er de i enkelte sammenhenger nærmest blitt overhypet. Det er det ingen grunn til, sagt med positivt fortegn. Deres engasjement og oppfinnsomhet holder i massevis, for denne gjengen klarer seg ganske fint selv, og forhåpentligvis har de enda mer å gå på. I motsetning til Dan Careys produksjon på foregående skive, har James Ford fått fram mer tradisjonell rock og mindre post-punk i «3D Country»-lyden. Det er likevel en stilig videreføring av selve produksjonskvaliteten, for denne skiva gir nettopp følelsen av at kvaliteten vokser for hver runde den spilles. Det aller beste er uansett at tross rock ‘n’ roll-ens forutsigbarhet, er det såpass mange variabler at man knapt skjønner et kvekk av hvor alle de alternative impulsene kom fra. Det er kanskje derfor dette funker mer enn bra nok? Don’t believe the hype, believe in the band!